Øyafestivalen, 13. august 2004

The National Bank, Velvet Revolver, Savoy, Frode Fivel, Animal Alpha, Madcon, Bobby Conn, Mark Lanegan

Andre festivaldag startet med fantastisk vær over hovedstaden, og et festivalområde badet i sol og moteriktige påkledninger. Det har vært mer enn nok å friste øye med for dem som har sett seg lei av rockerne på scenen. Min personoige favoritt på klesfronten er t-skjorten med ”Maud Angelica” skrevet i metallicafont!

På den musikalske fronten stod det i supergruppenes tegn denne fredagen. Det har blitt ofret mange spaltemetre denne våren på sammensmeltingen av Jaga Jazzist, BigBang og Thomas Dybdahl under navnet National Bank. Øyakonserten markerte bandets scenedebut, og skal man tolke antallet fremmøtte på Sjøsiden, så var det mange som var nysgjerrige på resultatet. Det musikalske uttrykket kan lettest beskrives som tilbakelent, og det er den meget karakteristiske vokalen til Dybdahl som setter sitt klareste stempel på lydbildet. Arrangementene til Horntveth-brødrene er også tilstede, men i mine ører hørte National Bank aller mest ut som en litt mer elektrisk utgave av Thomas Dybdahl. Til tider en meget behagelig konsertopplevelse, men litt for ofte nokså kjedelig.

Mindre kjedelig var det da kveldens andre supergruppe gjorde sin entré på Enga og satt punktum for festivaldagen. Det var ikke få våte drømmer som gikk i oppfyllelse da Slash, Duff McKagan, Matt Sorum, Dave Kushner og Scott Weiland, i form av Velvet Revolver ble lansert som Øya-klare. Selv var jeg mest spent på om Weiland fikk forlate USA etter diverse problemer med loven det siste 10-året. Heldigvis dukket bandet fulltallig opp på Enga, og jeg tror ikke herrene skuffet noen av de mange ihuga. Det var kukrock fra første heavyakkord, og det låt overraskende sultent og rått gjennom hele settet, tatt i betraktning guttas samlede erfaring og inntak av uhumskheter de siste 15 årene. Nå skal det sies at ingen av bandmedlemmene (med unntak av en fresh Slash) så spesielt opplagt ut, og Scott Weiland burde få tattovert ”Just say no, kids” i panna, for maken til innskrumpet (post)heroinist har jeg ikke sett på denne siden av Iggy Pop. Men musikken håndterte de på imponerende vis, og Slash tok ansvar og drev bandet mellom en mektig konsert. Overraskende nok var det Stone Temple Pilots-låtene Crackerman og Sex Type Thing som rocket aller hardest og som fikk best respons. En stor opplevelse for de med pintrange jeans og utvaskede Guns’n’Roses-skjorter.

At det er syv år siden Savoy sist spilte i Norge synes å være Øyas sterkeste argument for å invitere ekteparet opp på Enga-scenen tidligere på dagen. Nytt materiale er riktignok i emningen, men Savoy i ettermiddagssola var ingen stor opplevelse. Ingen av partene i Waaktaar-Savoy-ekteskapet er spesielt sterke vokalister, noe som var meget tydelig under store deler av konserten. Det var faktisk ikke før på de avsluttende Velvet og Star, at publikum virket til å våkne fra ettermiddagsdøsen. Men så er da også Øyafestivalen selve symbolet på generasjonsskiftet som har vært i norsk musikkliv i løpet av de siste fem årene. At samtlige andre norske band som jeg hørte denne dagen utklasset Savoy, synes bare å forsterke inntrykket av at de unge og spreke burde ta ennå mer plass på festivalen.

Programmet på Vikascenen understreket til gangs hvilke krefter som bor i norsk undergrunnsmusikk akkurat nå. Fra countrypoppen til Frode Fivel, via Animal Alphas poppunk, til Madcons østkystrap - det syder kvalitet som bare venter på å bli oppdaget av den brede massen. Jeg storkoste meg i Vika gjennom hele dagen og ble grundig overrasket av både Animal Alpha og Madcon som leverte langt over festivalgjennomsnittet.

Dagens andre amerikanske gjester, Bobby Conn og Mark Lanegan, leverte mindre imponerende konserter. Bobby Conn var sjarmerende nok i sine tennisdrakter, men langt i fra fjorårets tennisopplevelse levert av Cato Salsa Experience. Mark Lanegan, derimot, burde nok aldri ha satt seg på flyet som fraktet ham forsinket til landet. Maken til nedstemt surpomp har ikke jeg sett på en scene, og selv hans raspende Tom Waits-baryton var ikke nok til å kreve min oppmerksomhet over lengre tid.

Festivaler byr alltid på opp- og nedturer, så også Øyas andre dag, men det er oppløftende at det er de nye stemmene fra de minste scenene som gir de mest positive opplevelsene. Så kan man jo la seg friste til å gjenoppleve gamle helter, vel vitende om at den norske etterveksten er i de beste hender.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Machines - Stereotypes

(C+C)

Velkommen til en malstrøm av bevisst og ubevisst arrangerte tilfeldigheter hvor ingen er trygge og alle er fritt vilt.

Flere:

The Flaming Lips - Yoshimi Battles the Pink Robots
Kenneth Ishak And The Freedom Machines - Kenneth Ishak & The Freedom Machines