cover

Bare

Annie Lennox

CD (2003) - BMG / BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Voksenpop / Singer/songwriter

Spor:
A Thousand Beautiful Things
Pavement Cracks
The Hurting Time
Honestly
Wonderful
Bitter Pill
Loneliness
The Saddest Song I've Got
Erased
Twisted
Oh God (Prayer)

Referanser:
Eurythmics
Dave Stewart
The Tourists
Lauryn Hill
Portishead
Beth Gibbons

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Vellykket som singel

Fra diva og medusa til en enkel og naken Annie Lennox. Nord-Europas beste kvinnelige vokalist skuffer ikke av den grunn.

Annie Lennox' stemme gav meg frysninger oppover ryggen allerede i mine spede tenår. Med sin smygende, mørke og mystiske vokal forførte hun meg i senk med sine Sweet Dreams og lovet meg dypt og hellig at det var It's Allright. Og hele tiden var hun Right By Your Side. Sammen med Dave Stewart og Eurythmics var hun min første store pop-forelskelse. Litt skummel og androgyn av og til, men med en stemmespennvidde uten sidestykke. En ekte britisk hitmaskin samtidig godt plantet i solid låtsnekring gjorde at lommepengene raskt fikk ben å gå på. Mens jevnaldrende unge menn investerte i Samantha Fox både på plate og i plakatform, ble Eurythmics mitt første komplettist-prosjekt. Her måtte man ikke gå glipp av en aldri så liten singel. Og da det var tid for lesning av 1984 av George Orwell, ble det hele komplett med filmusikken, mesterlig skapt av Eurythmics. Min storebrors Black Sabbath og Dio-album bleknet fort i sammenligning med denne gaven av en vokalist, og et av de siste tiårenes største popband.

Alle gode ting tar vel slutt en eller annen gang. For Eurythmics skjedde dette rundt 1990, da We Too Are One (1989) var vel gjort og Annie Lennox fikk barn. We Too Are One hadde klare kvaliteter, men sammen med floppen Savage (1987) rustet det hele litt. Et par år borte fra omverdenen dukket så Annie Lennox opp igjen med sin Diva i 1992. Voksent og modent ble fort betegnelsene man kastet etter denne utgivelsen, men dette kan vel kanskje snarere være beskrivelser som passer til Annie Lennox sin egen smak enn at det har fryktelig mye med hennes rolle som mor å gjøre. Walking On Broken Glass og mesterlige Why traff nok både gamle Eurythmics-fans og mer sedate P4-lyttere, og ble fulgt opp med Medusa i 1995. På Medusa var det coverversjoner som skulle til pers, der alt fra The Clash til Bob Marley fikk sin lennox'ske bearbeiding. Med en artist i et slikt kaliber som Annie Lennox vitterlig er, ble dette riktig så fornøyelig. Hennes tolkning av No More "I Love You's" konkurrerer sterkt om prisen for beste break-up låt gjennom tidende, og Something So Right av Paul Simon får en uvurderlig vakker drakt som avslutning på denne godbiten av en plate.

Og så ble det stille. I åtte år. Ikke vet jeg hva Lennox har brukt tiden på, annet enn gjetninger om familieliv og fred og ro. Stillheten brytes med Bare (2003), som allerede i tittel og cover gir sterke hint om hvor Lennox denne gangen er på vei hen. Litt nervøs på bakgrunn av en svært så pretensiøs covertekst (i genren "dette er musikk fra det innerste av min sjel") var jeg et øyeblikk redd for at Annie Lennox hadde gjort som Lauryn Hill nylig gjorde, å lage et makkverk av egne akustiske melodistubber som best hadde gjort seg nedlåst i skrivebordskuffen.

Så feil kan en fordomsfull gjøk av en plateanmelder ta. Bare er riktignok ganske så nedstrippet og svært så personlig, men så langt, så langt unna oppstyltet og for utleverende "klædde-pop" av den altfor søte sorten. Som på de foregående soloalbumene er det svært så "voksent", og fart er det svært så lite av. Men vi snakker da om intelligent peiskos denne gangen, så leit er det ikke. Tydelig inspirasjoner fra Motown-soul - både i vokal og enkelte av låtoppbygningene - er et annet fremtredende trekk ved Bare. I intervjuet på den medfølgende DVDen (begrenset utgave) oppgir da også Lennox selv dette som en bakgrunn for musikken.

Elleve låter, der åtte-ni av disse er mesterlige og varme ballader, gjør Bare til et sikkert innkjøp for en vellykket høst. Jeg lar meg ikke helt rive med til å påstå at dette er en usedvanlig briljant poputgivelse, til det evner ikke nok av låtmassen til å holde interessen over lengre tid. Men Annie Lennox kan sine saker, og dette er noen hakk bedre enn forsøket Eurythmics gjorde for en stund siden på gjenforening med Peace (1999). Best av alt står Honestly, en av de mange tandre balladene på Bare der Lennox briljerer med høydehoppøvelser i toneleie. Åpningen på A Thousand Wonderful Things minner nesten om Beth Gibbons fra Portshead et lite øyeblikk, men fravær av beats avklarer den følelsen ganske så fort. Det er et par anledninger der Lennox kjører fart i bandet sitt. Men akkurat det blir ikke så veldig vellykket, akkurat som på Peace. Gamle Eurythmics kunne frese av gårde på låter som Sisters Are Doin' It For Themselves, men Annie Lennox solo (og senere Eurythmics) trives best når det går sakte i svingene. Veldig stor variasjon på låtene er det ikke, men pytt. Why change a winning team?

Med sine 48 år er Lennox så klart fremdeles en svært så habil popartist. Her får du elleve egenskrevne låter av meget godt kaliber, akkurat passe neddempet. Lennox er fremdeles innehaver av Nord-Europas beste stemme. Denne får hun brukt til gangs, for denne gangen blir det en større turne i farvannet etter plata. Look to Norway, Annie!

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Cato Salsa Experience - The Fruit Is Still Fresh

(Garralda Records)

Cato Salsa og Co. girer opp et hakk fra debuten. Forvent et rush av blod til hodet.

Flere:

Björk - Greatest Hits
Anne Marie Almedal & Erik Honoré & Jan Bang & Nils Chr. Moe-Repstad - Going Nine Ways From Wednesday