cover

Sacred Hearts and Fallen Angels: The Gram Parsons Anthology

Gram Parsons

2 x CD (2001) - Rhino / Warner Bros. / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock / Country

Stiler:
Countryrock / West coast

Spor:
Blue Eyes
Luxury Liner
Do You Know How It Feels to Be Lonesome
I Must Be Somebody Else You've Known
Miller's Cave
Knee Deep In The Blues
Hickory Wind
You're Still On My Mind
The Christian Life
You Don't Miss Your Water
One Hundred Years From Now
Christine's Tune (Devil In Disguise)
Sin City
Do Right Woman
The Dark End of the Street
Wheels
Juanita
Hot Burrito #1
Hot Burrito #2
High Fashion Queen
Older Guys
Cody, Cody
Wild Horses
Sing Me Back Home


To Love Somebody
Still Feeling Blue
We'll Sweep Out The Ashes In the Morning
A Song For You
Streets of Baltimore
She
The New Soft Shoe
Kiss the Children
How Much I've Lied
Drug Store Truck Drivin' Man
That's All It Took
California Cottonfields
Return of the Grievous Angel
Hearts On Fire
Brass Buttons
$1000 Dollar Wedding
Love Hurts
Ooh Las Vegas
In My Hour of Darkness
Brand New Heartache
Sleepless Nights
The Angels Rejoiced Last Night

Referanser:
The Byrds
The Eagles
George Jones
Merle Haggard
The Rolling Stones
Woody Guthrie

Vis flere data

Se også:
The Complete Reprise Sessions - Gram Parsons (2006)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


The Joshua Tree

Warm evenings, pale mornings & bottles of booze: En nydelig oppsummering av en tragisk karriere. Både innpakning og innhold er av ypperste klasse.

Myten vil ha det til at han møtte sitt store idol Elvis Presley som 10-åring, og at ingenting senere ble det samme for den velstående sørstatsgutten. Hans liv skulle bli innhyllet i tragedier, fyll og dop, damer, jet set og rennestein. Det er en annen historie, selv om den er sterkt knyttet til musikken han lagde i løpet av sin altfor korte artistkarriere. Det er den vi først og fremst skal konsentrere oss om her. Gram Parsons har for alltid skrevet seg inn i musikkhistorien, og Sacred Hearts & Fallen Angels minner oss om hvordan i løpet av to tettpakkede CDer.

Parsons gjorde noen trekk som var avgjørende for hans karriere. Kontakten med Chris Hillman og The Byrds, de utrolige dressene fra Nudies, det brede låtutvalget han tolket, samarbeidet med Emmylou Harris, og det faktum at han døde ung. Underliggende for alt han foretok seg, med unntak av det siste, var en dyp kjærlighet til countrymusikkens røtter (Merle, Buck, George) og ikke minst hans visjon om å smelte country med rock - og soul og r'n'b - til det han kalte Cosmic American Music. Med noen av de vakreste og såreste låtene som er skrevet klarte Parsons å gjøre countrymusikk akseptabel på en tid den var ute og nede, han ble et ikon og forbilde for utallige, ikke minst etter sin død, og selv om han aldri ble en stor stjerne i sin levetid skinner hans musikk minst like sterkt i dag. Det er mange måter å ta for seg Parsons karriere, så momentene over er bare noen av mange festepunkter.

Scenen i Los Angeles fikk stor betydning for Parsons' musikalske utvikling, hvor country-innflytelsen møtte amerikansk vestkyst, folk og psykedelia, først med The International Submarine Band. Safe at Home (1968) er anerkjent som tidenes første countryrock-plate, som i dag selvsagt høres mer ut som country enn rock for de fleste. Gram debuterte med en plate inspirert av Cash, Williams og Merle (Haggards I Must Be Somebody Else You've Known er inkludert her), men i en mer ungdommelig tonedrakt. Låtene fra denne perioden er mer lettbente, og uten de mørke skyggene som etterhvert karakteriserte hans senere periode, blir de stående igjen som de minst særegne samlet sett. Submarine Band ledet ham uansett over til en kort karriere med et vaklende The Byrds. Sweetheart of the Rodeo (1968) ble deres siste klassiske utgivelse, sterkt preget av Parsons inntreden, og ytterligere et skritt mot west fra et band som allerede hadde nærmet seg genren tidligere. Selv om ubåt-bandet var først ute, viste Sweetheart en utvikling av Parsons talent som låtskriver, der særlig Hickory Wind står igjen som en av hans signaturlåter.

Etter Sweetheart satte Parsons sammen sitt eget band, med blant andre Byrds' Chris Hillman. The Flying Burrito Brothers ga ut to album; The Gilded Palace of Sin (1969) og Burrito Deluxe (1970), hvorav det første er en ren klassiker. Det var til denne platen Parsons ga bandet et særegent image med de dekorerte dressene fra Nudie Suits. Filmregissør Gandalf Hennig, mannen bak dokumentarfilmen Fallen Angel (2004), uttalte at Parsons med dette innførte et stilig element som skilte seg ut fra datidens redneck-rockere, slik som Creedence. Inspirert av gamle countrysangere var særlig Parsons' dress slående, pyntet med piller, nakne damer, mariuanablader, kors og flammer illustrerte den store deler av hans musikalske ståsted. På Gilded Palace... ble r'n'b-klassikerne Dark Side of the Street og Do Right Woman omgjort til countryballader, mens han nådde nye høyder med egne låter som Hot Burrito#1 og Sin City. En mørkere, mer resignert tone ble tydeligere her, og livsstilen hans ga musikken en ekstra skjelven dimensjon. Selv om Burrito Deluxe var en noe skuffende oppfølger inneholder den ikke minst Wild Horses, gitt av The Rolling Stones som et resultat av Parsons nære vennskap med Keith Richards.

Men det var med sine to soloplater Parsons fullendte sin visjon. Etter et par år i grøftekanten dukket han opp igjen med GP (1973) og Grievous Angel (utgitt etter hans død, 1974). Begge tilhører amerikansk musikkhistorie, og er mer genreløse enn de tidligere platene. Den da unge folksangerinnen Emmylou Harris ble hentet inn, og Elvis Presleys musikere backet på platene. Med det fikk Parsons linket sammen den klassiske countryduetten (som George Jones/Tammy Wynette) med sitt barndoms idol. Hans såre indre og tøffe ytre koplet med en gudbenådet sans for melodier gjør disse to platene blant de bedre innen amerikansk syttitalls-rock. Men så var det slutt. Gram Parsons sluknet hen på et lurvete motell i Joshua Tree, California. Som britenes "motstykke" Nick Drake fikk han aldri gitt ut de dårlige åttitallsplatene, han mistet aldri håret eller sin ungdommelige glans. Det gjør det selvsagt langt enklere å helliggjøre en artist for ettertiden.

Hva er det så med musikken til Gram Parsons som gjør at den står så sterkt i dag? Jeg kan ikke hevde å selv ha opplevd ham i samtiden, så det vil være en floskel basert på andres oppfatninger for meg å si at han "revolusjonerte countrymusikken". Det bør da heller ikke være styrende for hvor bra musikken er i dag. Hans påvirkning er også udiskutabel (direkte linje til Eagles og Desert Rose Band, siden til Steve Earle, Long Ryders, REM, Ryan Adams) men også den er uinteressant isolert sett. Spørsmålet må derfor stilles på en annen måte: Hva gjør en plate eller låt god, og hva gjør den holdbar? Og det er det heller ikke så lett å ha en enkel fasit på. Parsons omga seg riktignok med meget habile musikere, men var selv ingen "stor" gitarist/vokalist. Det dreier seg mye om følelser, og de forsterkes når de kommer rett fra hjertet og formidler sorg, smerte eller sårhet på en rørende vakker måte. Og til dette var Parsons røst just perfekt, det er en sår undertone i hans stemme som Bud Scoppa fra Rolling Stone beskrev slik: "I said it then, and I'll say it now: He was the most convincing singer of sad songs I've ever heard."

For meg er det særlig balladene (She, Brass Buttons, The New Soft Shoe) og ikke minst duettene med Harris (In My Hour of Darkness, Hearts on Fire, Love Hurts) som har en eller annen nerve/kvalitet ved seg som er like sterk hver gang de settes på. Parsons var både warm evenings, pale mornings og bottles of booze. Han var en fallen engel, et hellig hjerte, et helt menneske som var fortapt fra barndommen. Det er det han viser med sine låter, og det har noe i seg som mange kan kjenne seg igjen i. Kanskje det er derfor han kan oppleves 30 år etter sin død og fremdeles virke relevant?

Det er på mange måter en takknemlig oppgave å samle Parsons høydepunkter over to CDer. Sacred Hearts & Fallen Angels er en ypperlig innføring i Parsons, selv om den nærmest gjør resten av katalogen overflødig da det aller viktigste er samlet sammen her. Denne boksen er laget i god Rhino-ånd, delikat pakket inn med en 50 siders bok blir det til en liten pakke av tidløs musikk med lang holdbarhet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Agnethe VR - Inspired

()

Spaden i egne hender + inspirasjon + hardt arbeid + talent + husholdsøkonomi = 78,57% resultat. Mer enn de fleste.

Flere:

OutKast - Speakerboxxx/The Love Below
Salvatore - Tempo