cover

This Ain't the End

Micke From Sweden

CD (2007) - National / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Vaudeville / Blues / Country

Spor:
Ashes oh an Instrument
This Ain't the End
Big Bad Wolf
Nancy's Afterhour
Where's My Piano
Shoot Me in The Head
Praise to the Lord
It Might Be the Devil
Up North
Lovers Hearts
Roses Will Bleed
Nobody's Dancing Tango

Referanser:
Tom Waits
Kaizers Orchestra
Marlene Dietrich
Irving Berlin

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Kopisk

En solid og velspilt debut som forstyrres av litt for konkrete referanser.

Micke Lohse, alias Micke From Sweden, er noe av et mysterium. Allerede før man har hørt en eneste tone sender han ut så motstridende signaler at man ikke kan unngå å bli fascinert. Hvem er denne mannen egentlig? En av de få tingene man kan si med sikkerhet, er at han er en tydelig tilhenger av litt mer merkelige artistnavn. Hans eget gir i alle fall meg assosiasjoner til åttitallets powerpop, à la Tommy Tycker Om Mig og, nesten selvsagt, Hej Micke. Og, for ordens skyld, ja, han er faktisk svensk. Lohses CV sender imidlertid tankene i en helt annen retning, der den lister opp navn som Kaizers Orchestra, Fjodor Erikson fra legendariske Ebba Grön, Stefan Sundstrøm og Millencollin. Når man setter dette sammen med at Lohse til nå har vært mest kjent som organist for de svenske poprockerne i Atomic Swing, bidrar det ikke akkurat til å gjøre bildet noe klarere. Det var derfor med en viss forventning jeg satte på Lohses debutplate, This Ain't the End for første gang. Besvarte den noe av spørsmålene mine? Tja, i alle fall sånn delvis.

Plata åpner med et merkelig intstrumentalspor, titulert Ashes of An Instrument, i og for seg en svært passende tittel. Her finner vi nemlig et hornorkester som absolutt har sett bedre dager. Skeivt, skakt og fremfor alt småsurt. Kontrasten blir derfor stor til spor to, platas tittelspor. Dette innledes med et kort pianoforspill, som mest av alt minner om jazzpianist Steve Dobrogosz impresjonistiske spill på Dobrogosz/Radka Toneffs klassiker Fairytales. For de av oss som er fans av Toneff vil det kanskje oppleves som et lite sjokk når vokalen først kommer inn, og vi i stedet for Toneffs sarte, sårbare stemme hører Lohses whiskeydryppende røst. Det er ikke det eneste som er overraskende med låta. Etter hvert som den utfolder seg skal det vise seg at pianobaserte This Ain't the End er en låt med flere personligheter. Lenge høres den bluesinspirerte låten ut som det perfekte lydlige bakteppet til en røykfylt bar et sted i New York. Men, i det samme som refrenget begynner, gjør sangen et drastisk skifte i karakter. N.Y. forsvinner, og assosiasjonene går nå heller i retning av russisk sirkus-vaudeville, komplett med kalinka-trekkspill og trompeter. I det refrenget forsvinner, forsvinner også Russland, og vi tar igjen turen til New York.

This Ain't the End følges av Big Bad Wolf. Som tittelen avslører, snakker vi her tre små griser og en stor, skummel ulv. Også her baseres låta rundt Lohses vokal og pianospill, men den skiller seg imidlertid fra forgjengeren med et lang større fokus på perkusjon. Dette påvirker også pianoet, som her langt på vei fungerer som et ekstra perkusjonsinstrument. I løpet av låta låner Lohse også litt fra amerikanske Tilly and The Wall når han i noen takter lar rytmeseksjonen erstattes av et par step-sko. Disse gjør, sammen med resten av rytmeseksjonen, og ikke minst låtens noe barnslige tema, at dette mest av alt låter som soundtracket til en av Walt Disneys Silly Symphonies fra 50-tallet. Imidlertid har rytmeseksjonen også en annen effekt på lytteren. Med den blir Big Bad Wolf også en av platas mest umiddelbare og intenst catchy låter, og det skal godt gjøres å la være å synge med på Lohses ulvehyl i refrenget.

Dette til tross; i løpet av disse to første låtene begynner man å ane en viss tendens, som bare skal forsterkes i løpet av plata. Kort sagt; du har hørt dette før. Det er nemlig vanskelig å komme utenom hvor farlig lik Lohse er en annen whiskey-crooner, nærmere bestemt Tom Waits. Faktisk så lik at plata må gjennom både to og tre gjennomlyttinger før Waits' spøkelse begynner å slippe taket, noe som etter hvert blir platas hovedproblem. Dette låter veldig, veldig bra. Nesten imponerende bra, helt til du kommer på at vi faktisk alt har en Tom Waits, og dette låter temmelig nøyaktig likt han i Waltzing Matilda/Closing Time-modus. Allikevel, rett skal være rett. Selv om Lohse låter som en nærmest blåkopi av Waits, er han i alle fall en god kopi. Dette poenget illustreres kanskje best av at låta der Lohse i størst grad avviker fra Waits-modellen, den countryinspirerte Up North, også er platas klart dårligste låt. Pussig nok ender han her opp med å låte faretruende likt en annen sanger med mer enn et forbigående kjennskap til whiskey, nemlig Willie Nelson. Dessverre for Lohse ender han her opp som en fattigmanns Willie Nelson, og låta drukner etter hver i forutsigbare akkordprogresjoner og klisjéfylte tekster.

Som nevnt innledningsvis er en av Lohses tidligere samarbeidspartnere Brynebandet Kaizers Orchestra. På This Ain't the End er Kaizervokalist Jannove Ottesen en sentral figur som bidrar med blant annet trekkspill, vokal og gitar, samt fyller rollen som produsent. Ottesens musikalske fingeravtrykk er å finne over hele plata, som formelig renner over av den skeive, skranglete Sovjetinspirerte Kaizer-estetikken, kanskje mest fremtredende på deres første plate, Ompa til Du Dør. Heldigvis trives Lohses låter svært godt i selskap med Ottesens merkelige lydbilde, og dette er et samarbeid som faller særdeles heldig ut. Paradoksalt nok blir dette også noe som er med på å forsterke platas hovedproblem ytterligere. Både Kaizers Orchestra og Ottesens soloprosjekter har nemlig også klare likhetstrekk med Waits' småsure skrangle-rock, og det er mer enn nærliggende å tro at også Ottesen lister Waits blant sine fremste inspirasjonskilder. Og, når en Waits-inspirert musiker møter en annen, trenger man ikke mye fantasi for å gjette seg til hvordan resultatet blir.

Etter å ha tilbrakt lengre tid i Micke Lohses, eller retter sagt Micke from Swedens selskap, gjenstår det fortsatt to spørsmål. En: hvorfor dette merkelige artistnavnet, som harmonerer svært dårlig med det bildet Lohse ellers fremsetter av seg selv? Og, kanskje viktigst av alt. To: hvorfor i alle dager har han valgt et lydbilde som i så stor grad låter som Tom Waits at det nesten grenser mot plagiat? Med dette blir det nemlig vanskelig, for ikke å si rent ut umulig å bedømme This Ain't the End på dens egne meritter. Og det er synd. Faktisk veldig synd, for det er langt fra noen dårlig debut. Dessverre er det også ei plate det er tilnærmet umulig å lytte til uten å bli minnet om Waits' genialitet, noe som til syvende og sist gjør at Lohse ender opp som lite annet enn en litt blek kopi.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.