cover

Lateralus

Tool

CD (2001) - Volcano / Zomba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Metal

Spor:
The Grudge
Eon Blue Apocalypse
The Patient
Mantra
Schism
Parabol
Parabola
Ticks & Leeches
Lateralis
Disposition
Reflection
Triad
Faaip De Oiad

Referanser:
A Perfect Circle

Vis flere data

Se også:
Salival - Tool (2000)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


'I know the pieces fit'

Tool har funnet veien tilbake til uforlignelig energi og trøkk.

Fem år skulle de bruke på å stable oppfølgeren til den tungtslående Ænima på beina. Skjønt det stemmer nok ikke helt i detalj: Årene '96-'98 ble brukt på massiv turnering før bandmedlemmene valgte å ta seg en velfortjent ferie. Vokalist Keenan brukte som kjent store deler av fjoråret på skiva og turnéen til Tool-roadie Billy Howerdels prosjekt A Perfect Circle - et prosjekt som for øvrig slo ufortjent marginalt ut på salgslistene i Norge. Resten av Tool trivdes tydeligvis med en forlenget ferie og ønsket Keenan nesten overdrevent høylydt lykke til på ferden - i stor grad for å roe ned hissige rykter om at bandet var i oppløsning.

Jeg tror nok Keenans forsinkelse av Lateralus har gjort innspillingsprosessen godt. Det er nemlig et svært potent Tool som utfolder seg over totalt 13 spor med kledelig dynamiske spenn. Nå er Tool et band litt utover det vanlige i mine ører. Jeg hadde ikke hørt på metal på flere år før Ænima dukka opp i '96, men akkurat den ga meg fot langt ut over det vanlige. Og visst er det fremdeles en flott skive - nesten en kanon i samlinga mi - men samtidig var den jævlig tung og lang (76 min) og krevde nesten umenneskelige mengder tålmodighet og overskudd å høre i full lengde.

Det er faktisk Lateralus som har fått meg til å sanke disse ankepunktene rundt Ænima. Jeg har gått i lange tider og trodd at nettopp Ænima markerte det optimale i Tools potensiale, men nå som oppfølgeren er her hører jeg svakhetene i den skiva veldig klart. Lateralus er for eksempel to minutter lenger enn sin forgjenger og det er færre og lengre spor. Allikevel høres det ut som om den er kortere, og grunnen til det er enkelt og greit at Lateralus er mer underholdende, mer fokusert, tyngre i produksjonen og rett og slett i helhet bedre.

Nå må ikke du, min kjære leser, ta dette som et tegn på at Tool har blitt lettere tilgjengelig i utgangspunktet. I likhet med forgjengerne krever Lateralus mange(!) runder i spilleren før de komplekse låtstrukturene begynner å avleire seg som oversiktlige låter. Jeg anbefaler absolutt å kjøre hele skiva i ett, men jeg skal være grei og gi noen hint om en snarvei: Dersom tålmodigheten jobber deg imot, vil jeg anbefale at du konsentrerer deg om "Schism" og "The Patient" i første omgang. Her finner du etter min mening nøkkelen til Tools appell i kortform; dynamiske låter som veksler mellom rolige stemninger på grensa mot ambient og tung, brutal moderne prog. Det er tre utrolig dyktige musikere som besetter instrumentene i Tool (jeg får aldri nok av Careys trommende galskap), men de unngår glatt "flinkisfeller" ved å holde lydbildet demokratisk og befridd fra ubeskjedne soloer som så alt for ofte generer andre bidrag i denne genren. I stedet velger de å la Keenans særegne og følelsesladde stemme få følge av et helvetes tett maskineri av et komp (hør slutten på "Schism") eller herlig ambient flyt slik som i den stoner-aktige og lett østlig tonale "Reflection" (11 min).

En annen viktig grunn til at jeg liker denne skiva bedre enn Ænima er at de nå i større grad følger opp låtene som et band. Produksjonen på sistnevnte fikk et litt påklistret kunstnerisk preg, hvilket jeg nå hører går på bekostning av selve låtene. På Lateralus makter de i større grad å presentere flere spor som de mesterlige "Stinkfist" og "Eulogy" fra Ænima, hvilket i klartekst vil si at de har fokusert på et kompakt lydbilde og ikke minst plenty energi og livefølelse som underlag.

Lateralus skraper taket på en sjuer, men inneholder dessverre "Ticks & Leeches" - et spor jeg nesten finner for tungt og ikke minst for kjedelig for min del. Stryker jeg dette kuttet ender jeg likevel opp med en fremtidig klassiker for min egen samling, ei skive jeg hører jeg vil ha glede av i vanvittig lang tid framover. Håper du får det samme.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


When - Trippy Happy

(Jester)

Psykedelisk pop kan aldri bli mer trippy happy enn Trippy Happy – Lars Pedersen er ute med et mesterverk.

Flere:

Thelma & Clyde - White Line
Atomic - Feet Music