cover

Evil Heat

Primal Scream

CD (2002) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Elektro / Alternativ

Spor:
Deep Hit Of Morning Sun
Miss Lucifer
Autobahn 66
Detroit
Rise
The Lord Is My Shotgun
City
Some Velvet Morning
Skull X
A Scanner Darkly
Space Blues #2

Referanser:
The Velvet Underground
Sabres of Paradise
Nine Inch Nails

Vis flere data

Se også:
Dirty Hits - Primal Scream (2003)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Primalene skriker, men ingen lytter

Primalene er tilbake med gamle has-beens i en oppvisning av staffasjekonstruksjon som munner ut i et skuffende album.

Primal Scream er selve personifiseringen av den britiske indierocken på 1980- og 90-tallet. Karrieren til skottene har vært en berg-og-dalbanetur uten like. Fra å få en relativt anonym start på midten av 80-tallet, eksploderte Primal Scream i møtet mellom rock og acid house med utgivelsen Screamadelica i 1991. Både publikum og kritikere var enige om at Primal Scream hadde truffet en betydelig nerve og man så igjen lyst på fremtiden på vegne av britisk rock. De hadde selvsagt følge med Madchester-gruppene The Stone Roses, Happy Mondays og til en viss grad The Charlatans i denne heseblesende hyllesten, men ingen greide å matche entusiasmen som Screamadelica ble møtt med.

Deretter ble det relativt stille noen år. Grunsjen kom og gikk, og Kurt Cobain hadde ett bein ute av døra da Primal Scream slapp oppfølgeren Give Out But Don't Give Up i 1994. Det friske lydbildet som hevet Screamadelica var revet bort, og Primal Scream stod igjen med et uttrykk som stinket av 70-tallet og The Rolling Stones. Mottakelsen var mildt sagt lunken.

Tre nye år gikk og Bobby Gillespie og hans makkere gjenoppfant seg selv med et elektronisk og mørkere uttrykk. Første smakebit var å finne på soundtracket til Trainspotting, og albumet Vanishing Point var å finne i butikkene i 1997. Mye takket være singelen Kowalski gjenfant gruppen kritikernes gunst og selv om publikumsoppslutningen ikke gjenspeilet tidligere tiders suksess, var mye av skaden fra Stones-flørten rettet opp. Så fulgte en ny vending i Primal Screams mangslungne karriere. Det nye milenniet ble feriet med den aggresive utgivelsen XTRMNTR i 2000. Gjennom en rekke gjesteopptredner og et ekstremt musikalsk uttrykk greide Primal Scream igjen å skape avstand til publikum. To nye år er gått og Primal-gutta følger opp mye av det aggresive uttrykket fra XTRMNTR på Evil Heat.

Det er mye faenskap å spore på Evil Heat. Første vers i åpningslåta Deep Hit Of The Morning Sun setter standarden: "Hey there girl, Summer girl / Suicidal beautiful / I can see, Death in me / Death in you, Love is good". Det er de klassiske rock'n'roll-temaene; død, sex, narkotika og djevelen som dominerer et dystert album. Med den skeive gitaren som duellerer med de elektroniske effektene på åpningen etableres det en mørk stemning som bærer albumet ut. Første singel fra skiva, Miss Lucifer, viderefører den mørke, nærmest gotiske atmosfæren fra åpningen. Der Deep Hit henter mye inspirasjon fra The Velvet Underground og John Cales sære stemninger, er det et mer moderne lydbilde som møter oss i Miss Lucifer. Man skulle nesten tro det var Trent Reznor og Nine Inch Nails som stod bak spakene på denne låta, som er helelektronisk i sitt uttrykk. Stemningen letter med andre singelen, Autobahn 66, hvor det elektroniske uttrykket vedvarer, men med en mykere og vennligere tilnærming enn på de innledende sporene. Det er øyensynlig Kraftwerk som er inspirasjonen for låta, men med den gamle Sabres Of Paradise-sjefen, Andrew Weatherall, bak spakene har låta en mer tilbakelent følelse enn det presise uttrykket som de gamle tyskerne mestret.

Tilbake på 80-tallet hadde Bobby Gillespie en kinkig dobbeltrolle: Heltidsjobben var som trommis for brødrene Reid i The Jesus And Mary Chain, mens deltidsjobben i Primal Scream begynte å ta mer og mer tid. Det skulle vise seg at Reid-brødrene hadde meget bestemte ideer om den musikalske retningen The Jesus And Mary Chain skulle ta, og Gillespie innså raskt at han ville få en meget begrenset rolle i bandet. I '86 gikk Gillespie over til fulltidsstilling i Primal Scream. Gillespie har tydeligvis pleid kontakten med Reidene godt, og på den misvisende titulerte Detroit dukker Jim Reid opp på karakteristisk, tilbakelent vokal. Til tross for drahjelpen fra Reid utgjør ikke denne låta et nevneverdig høydepunkt på albumet. Låta Rise har fått mye oppmerksomhet etter at den ble lansert under navnet Bomb The Pentagon tidlig i 2001. Etter 11. september ble den omarbeidet under tittelen Rise, og har mistet mye av punchet underveis. Teksten følger i en slags X-files-stream-of-consciousness; ”Governmental funding and military science / genetically engineered ultraviolence / DNA, killer genes / to program microchips, marines / see stealth bombers and tomahawks / on the CNN any road you walk”.

Etter en dyster låtrekke som kulminerer med den gjentagende City, er det en befrielse å komme til coverversjonen av Lee Hazlewoods Some Velvet Morning, hvor supermodell Kate Moss overtar rollen til Nancy Sinatra (og greier seg fint!). Nok en gang er det de elektroniske elementene som dominerer og bidrar til å fjerne låta fra gitarøset som omringer den. Skull X er strake motsatsen til forgjengeren, og beskrives treffende av Gillespie som "guitar holocaust". Gitarlyden er spinkel og skitten som et ekstra bråkete The Velvet Underground i White Light/White Heat-dagene. På instrumentalen A Scanner Darkly har uttrykket endret karakter igjen med Two Lone Swordsmen i form av Andrew Wetherall og Keith Tenniswood i produsentrollen. Gitarene er fremdeles til stede, men de drukner nesten i et elektronisk lydbilde som ikke er så anmasende som gitarinfernoet fra City og Skull X.

Gillespie tar seg en hvil i bakken mot slutten av albumet og overlater vokalansvaret til keyboardist Martin Duffy på finalen, Space Blues #2. En rolig avslutning etter at man er dratt igjennom et skittent univers fylt av ondskap og heslige bilder tynt ut av gitarhalser og elektronikk. Greit nok det, hvis jeg hadde sittet rystet tilbake etter å ha hørt igjennom plata, men nå fremstår Evil Heat som konstruert staffasje uten en innholdsrik eller tankevekkende midje.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Tom Waits - Blood Money

(Anti)

Tom Waits er tilbake i sin aller beste og mest imponerende form.

Flere:

Noxagt - Turning It Down Since 2001
My Dying Bride - Songs of Darkness, Words of Light