cover

True Love

Toots & The Maytals

CD (2004) - V2 / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
World

Stiler:
Reggae / Ska

Spor:
Still Is Still Moving To Me
True Love Is Hard To Find
Pressure Drop
Time Tough
Bam Bam
54-46 Was My Number
Monkey Man
Sweet And Dandy
Funky Kingston
Reggae Got Soul
Never Grow Old
Take A Trip
Love Gonna Walk Out On Me
Careless Ethiopians
Blame On Me

Referanser:
Bob Marley
Jimmy Cliff
The Clash
The Specials

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Reggae was his number

Trist comeback fra mannen som 'oppfant' reggae. Selv med en hær av superstjerner som hjelpere havner prosjektet i flere musikalske grøfter.

Toots And The Maytals er et av de lengstlevende store reggae-band i bransjen, og deres Do the Reggay fra 1968 har av mange blitt vist til som selve opphavslåten bak genrenavnet reggae. Bandets tre frontfigurer var i starten Toots Hibbert, Nathaniel Mathias og Raleigh Gordon, og siden debuten From The Roots i 1973 har de levert et tjuetalls plater av relativt høy kvalitet, selv om storhetstiden til Toots And The Maytals nok var de første fem årene. Bandet ble dannet som The Maytals tidlig på sekstitallet i Kingston, Jamacia, og ble riktig nok oppløst i 1981, men på nittitallet gjenoppsto de som Toots And The Maytals, dog da med kun Toots Hibbert som den eneste gjenværende fra originalbesetningen.

Du kjenner sikkert til 54-46 (That's My Number) da det er få samleplater innenfor reggae og ska som ikke inneholder denne godbiten av en gladlåt. Bandet har også inspirert mange nyere artister og band, blant annet er en annen stor hit for The Maytals, Pressure Drop, blitt covret av The Clash. Stilmessig har The Maytals holdt seg innenfor det mer melodiøse og tilgjengelige hele veien, noe som sikret de en stor fanskare både på Jamaica og i England.

Toots har hatt brukbar suksess gjennom åttitallet sammen med produsentene Sly Dunbar og Robbie Shakespeare, men det er med sitt nyoppståtte Maytals at Toots ga ut True Love (2004). Av de få levningene fra tidligere utgaver av The Maytals finner jeg strengt tatt bare Jackie Jackson på bass, så dette er nok mest Toots og mye mindre Maytals.

Det som slår en mest når man tar for seg True Love, er den overveldende gjestelisten. Det er sikkert få oppgående artister som ikke kunne tenke seg å hedre Toots, men deltakelsen er så stor og sammensatt at det gir en litt bisarr følelse av en udefinert grøt. Hvor ellers finner du Willie Nelson, Ryan Adams, Bonnie Raitt, Shaggy, The Skatalites og Jeff Beck på samme plate? Jeg kaster på Ben Harper, Bunny Wailer, Bootsy Collins, No Doubt og Keith Richards, hvis ikke det første eksemplet overbeviser om mangfoldet på dette albumet.

True Love er en god miks av gammelt og nytt. Selvfølgelig må både 54-46 (That's My Number og Pressure Drop på nytt til pers, denne gang med bidrag fra henholdsvis Jeff Beck og Eric Clapton - uten at disse låtene tilføres så mye nytt av den grunn. Et mangfold av produsenter har laget et ganske homogent og moderne lydbilde rundt Toots og heiagjengen hans, noe jeg egentlig ikke tror denne plata har særlig godt av. Når Shaggy og Rahzel knekker løs på Bam Bam virker det som om låten passer best for de førstnevnte, mens godeste Toots selv drukner fullstendig i lyd og stil. Og den relativt merkelige forbrødringen med Willie Nelson på Still Is Still Moving To Me er relativt pinlig, og virker direkte keitete og naiv. Det minner meg i stor grad om de to småguttene som blir satt i samme sandkasse i barnehagen med beskjed om at "Nå skal dere leke sammen (enten dere vil eller ikke)".

På pluss-siden, ved hjelp av litt positiv reformulering, kan man si at alle gjesteartistene klarer å sette sitt preg på de enkelte låtene. Monkey Man med No Doubt høres definitivt ut som No Doubt, hvilket jeg personlig synes er hyggelig. Og variasjon rundt en genre mange vil kritisere for å være litt for ensidig er jo vel og bra. Det store aberet er at hverken Toots eller The Maytals på noen måte klarer å vise fram hvem de er nå, og det er vanskelig å vite hvordan deres musikk høres ut anno 2004. Av og til svinger det veldig av True Love, mens andre ganger krymper man seg over at dette kan være en slik tribute-plate fra helvete, med merkelige sammensetninger i persongalleriet og tannløst samspill.

Det er vel ingen overraskelse hva konklusjonen blir, men dagens råd blir å investere i dette bandets backkatalog, og holde seg unna denne "Reggae Grand Prix" som True Love (2004) ser ut til å ha blitt. For Toots er kul han, bare ikke her.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Hardingfelepsykedelia
The Low Frequency In Stereo + Nils Økland = Hardingfelepsykedelia.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hei, jeg heter Adrian og er...
31.10.14 - 12:26

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

Svart/hvitt er i det minste bedre...
25.10.14 - 07:37

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day