cover

A Hot Piece of Grass

Hayseed Dixie

CD (2005) - Cooking Vinyl / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Country

Stiler:
Bluegrass

Spor:
Black Dog
War Pigs
Holiday
Rockin’ In The Free World
Whole Lotta Love
Runnin’ With The Devil
This Fire
Roses
Blind Beggar Breakdown
Kirby Hill
Uncle Virgil
Mountain Man
Marijuana
Moonshiner’s Daughter
Wish I Was You
Duelling Banjos

Referanser:
The Meat Purveyors
The Gourds
16 Horsepower

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Hillbillyflir og hardrockriff hand i hand

Hva har banjogutten fra filmen Piknik Med Døden, Van Halen og Outkast til felles?

Jeg elsker Hank Williams, gammel bluegrass og skjønne harmonier. På samme tid har jeg min bakgrunn i de harde riffene til hardrock og heavy metal; de eventyriske historiene til Iron Maiden, mørket til Black Sabbath og testosteronrocken til AC/DC. Dermed burde jo en fusjon av hillbillyversjoner av hardrockklassikere være en innertier for undertegnede - eller?

Jeg fant først frem til dem på deres nesten hysterisk morsomme hyllest til AC/DC, hvor de filtrerte både bandnavn og låtvalg gjennom de innerste dalstrøka i fjellkjeden Appalachene øst i USA. Her fantes verken fjernsyn eller internett; noen fjellfolk hadde funnet et bilvrak med gamle skiver og tok disse med seg hjem til 78-spilleren. Det resulterte i noe raskere AC/DC enn vanlig, men fjellfolkene (som var ukjent med det australske bandet) tok på seg jobben med å føre denne musikken ut i verden.

Alt er selvsagt bare oppspinn. Hayseed Dixie er sannsynligvis sessionmusikere fra et respektert studio i Nashville med litt fritid mellom alskens plateinnspillinger. Dette resulterte i en av de desidert mest originale hyllestene til noe rockeband gjennom tidene. Med strålende versjoner av låter som Back In Black, Highway To Hell og TNT, med sitt "oink!..oink!..oink!" klarte nok knapt en eneste tilhenger av AC/DC å sitte stille et sekund. Enten var man fra seg av glede eller så forbannet man bandet og noveltymusikken deres rake veien til helvete. Siden den gang har de sågar utgitt to langspillere til; henholdsvis hyllester til KISS og begrepet classic rock hvor de blant annet tok for seg Joan Jett, Aerosmith og Spinal Tap(!).

Når de nå er tilbake med sitt fjerde album begynner vitsen å føles noe sliten. De har ikke lenger overraskelsen på sin side og må i større grad stole på innholdet og låtene de legger til grunn. Den største kritikken til bandets utspill denne gangen må være at de på tross av instrumenteringen leverer låter som føles som streite, akustiske versjoner snarere enn hillbilly bluegrass tatt fra lokalet i en liten landsby gjemt inne i fjellene. Å tolke Led Zeppelins Black Dog og Whole Lotta Love med kassegitar og mandolin føles ikke særlig annerledes enn det den britiske kvartetten selv var i stand til - og i konkurranse med den banden kommer de fleste til kort.

Flere av de andre låtene føles dessuten altfor respektfulle i forhold til kildematerialet. Hayseed Dixie tolker låtene til Van Halen, Green Day, Neil Young og Outkast på en utmerket måte, og de vil nok føre til tenner i tapetet hver gang bandet går på scenen. Likevel føles det ikke ut som de mestrer disse låtene på samme måte som de nesten eide sporene på debuten. På A Hillbilly Tribute To AC/DC forsto man hvordan det australske rockebandet ville låte i countrytapning - den assosiasjonen synes ikke være like klar denne gangen.

Men de har også med seg særdeles flotte tolkninger. Deres versjon av Black Sabbaths War Pigs er fortreffelig med knallhard banjo og strykende felespill. Det samme er den høyst ærlige versjonen av Franz Ferdinands This Fire og den spillekåte mimringen fra de svartmalte dalstrøka innenfor i filmen Piknik Med Døden i sporet Duelling Banjos. Her er bandet tilbake i det klasserommet de deler med samtidige utøvere som The Meat Purveyors og The Gourds; selv om de enda ikke har klart å forandre et spor på samme måte som The Gourds tok eierskap over Snoop Dogs perlespor Gin & Juice.

Dermed sitter man igjen med bandets egne låter, og undertegnede var bekymret for hvordan nettopp disse ville fremstilles. Det er ingen mangel på strålende coverband som har gått på trynet i det de får større ambisjoner enn å planke låter laget av andre. Heldigvis har Hayseed Dixie det som trengs - faktisk er platas andre halvdel den definitivt jevneste. Med knallåter som Mountain Man, Kirby Hill og Moonshiner’s Daughter definerer de seg som et virkelig countryband fra den innerste kneika i dalen - her er det tydeligvis langt til både MTV og CNN. I stedet hører man historier om borgerkrigens dystre skjebner, hjemmebrent og ødelagte ekteskap. Alt selvsagt servert med et flir og knallhard banjo, "Well, I think that you're really, really cool / And I think that your body does rule / That's why I wish I was you so I could fuck me, me, me, ME!".

A Hot Piece Of Grass er både en skuffelse og en glede - heldigvis er det gleden over deres egne spor som vinner denne gangen. Med et større fokus på sine egne evner som låtskrivere ved neste veikryss er det ikke usikkert at vi snart kan sitte med nye bluegrassfavoritter alle sammen.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Hex-Trem? Nostalgie de la Boue

Geir Levi Nilsen har lest boken XTRM - Krig I Oslos Gater av Jan Kallevik.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Til Vigdis av Jan Garbarek
06.04.14 - 17:56

Indie band i Oslo søker trom...
23.03.14 - 15:52

Bassist sökes till osloband
17.03.14 - 22:40

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo