cover

Johan Borgert & Holy Madre

Johan Borgert & Holy Madre

CD (2004) - Nons / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop

Spor:
Agnes Cecilia
Jag Tror Jag Heter Daniel Ikväll
Smälter i Ditt Huvud
Skänker En Tanke
Då Skulle Ingen Kärlek Vara Blind
Make Up
Ny Våg
Det Är Så De Ska Tas
Jenny
En Stor Distans Till Dig
Var Är Du Ikväll?
Du Ville Betyda Något För Någon
Den Stora Världen

Referanser:
The Hidden Cameras
Håkan Hellström
Popsicle
Ulf Stureson

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Ikke nødvendig

Både dårlig kamuflert misogyni og distansert livslede kan være morsomt, for all del...

La det være klart som havsalt luft i lungene en krisp novembernatt ved kysten: Jeg er svært glad i svensk popmusikk.

Kall det tradisjon, overskudd, sjel eller energi (eller Per Gessle, for den saks skyld): Jeg har uansett alltid misunt våre brødre og søstre i øst deres evne til å kombinere det enkle med det intelligente, det velkjente med det dypt originale, det livsbejaende og euforiske med det vakkert hudløse. Vår egen populærmusikk er, til sammenligning, den bleiknebbede, tilknappede og ensomme guttungen som engstelig pirker i snøen med en pinne lengst borte i hjørnet av skolegården og vegrer seg mot å se opp, i frykt for at de eldre barna skal drite ham ut.

Vel. Selve inkarnasjonen av de ovennevnte begrepsparene - kongen av flerdimensjonal, vakker og jublende pop, og skaperen av et både autentisk og fiktivt Göteborg befolket av likesinnede rain dogs som kontinuerlig står på randen av ekstatisk sammenbrudd - har de siste åra vært Håkan Hellström. Noe av grunnen til at han lykkes så fenomenalt i det han foretar seg, er nok i stor grad den enorme fallhøyden låtene hans balanserer mot (og stort sett alltid unngår). Man kunne si: Dersom ikke HH var så jævlig bra, ville han vært innihelvetes dårlig. Mellomsnerket - muligheten til å trekke på skuldrene, verdensvant, likegyldig, og trille terningen til en sterk treer eller en svak firer, finnes ikke i hans dojo. Heldigvis.

Hvilket bringer meg over på albumet dette stykket faktisk handler om, "Johan Borgert & Holy Madre". Det deler mye av grunnholdningen og posituren til nevnte vackre förlorares sysler - bittersødmen, humoren og det musikalske tvisynet - men den mangler samtidig noe annet, noe vesentlig, ja, helt grunnleggende, egentlig. Nødvendighet.

Det finnes kvaliteter her. Johan Borgert har åpenbart et øre for catchy pophooks, en kvalitet som gir seg utslag i enkelte perler ("Jag tror jag heter Daniel ikväll", "Då skulle ingen kärlek vara blind"). Han er også i stand til å komme opp med artige enlinjere ("Jag hoppas någon ser mig / jag lägger lite make up precis som en tjej / jag hoppas nån följer mig hem / för jag har köpt make up for femhundra spänn). Men til syvende og sist er DH-faktoren, både musikalsk og tekstmessig, for påfallende til at dette helhetlig er verdt noen emosjonell erupsjon i verken negativ eller positiv retning. Doktor Kosmos er morsommere, Stefan Sundström råere og Håkan bare bedre, på alle måter.

Ta humoren, for eksempel. Min søster og jeg hørte på albumet over en flaske vin forleden, hun mente det minnet litt om en litt mindre vulgær utgave av Björn Rosenström. Jeg vet ikke helt, jeg oppholdt meg i Berlin da den bølgen skylte som verst over landet, men jeg stoler på henne. Og for ordens skyld: Hun mente det ikke som noe kompliment. Både dårlig kamuflert misogyni og distansert livslede kan være morsomt, for all del, men filtrert gjennom en sytete, svensk vokal uten noe stort lyrisk talent i bunnen, blir det lett slitsomt.

Et vakkert dikt av den norske poeten Torgeir Rebolledo Pedersen, "Problemet", avsluttes sånn:

Problemet med norsk revy er latteren
Den er aldri à jour med sorgen


Det gjelder ikke bare norsk revy, det der.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 5/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #61: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, Del 5

Filmindustrien befant seg i syttiåra i ei hard klemme. Skulle den satse på tidsriktig sosial ’relevans’ eller peise på med det den alltid har vært best på, pur eskapisme? Svaret, og de store pengene, lå i en mellomløsning: Tidstilpasset og trendriden

Podium

Hovedsiden / Siste:

Til Vigdis av Jan Garbarek
06.04.14 - 17:56

Indie band i Oslo søker trom...
23.03.14 - 15:52

Bassist sökes till osloband
17.03.14 - 22:40

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo