cover

Street Legal

Bob Dylan

CD (1978) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock

Spor:
Changing of the guards
New pony
No time to think
Baby, stop crying
Is your love in vain?
Senor (tales of yankee power)
True love tends to forget
We better talk this over
Where are you tonight? (journey through dark heat)

Vis flere data

Se også:
Love and Theft - Bob Dylan (2001)
The Freewheelin' Bob Dylan - Bob Dylan (1963)
Highway 61 Revisited - Bob Dylan (1965)
Blonde on Blonde - Bob Dylan (1966)
Knocked Out Loaded - Bob Dylan (1986)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Fortumlende godt

På søken etter mening i tilværelsen, dukker det blant annet opp tarotkort, astrologi og et tilsynelatende spirituelt vaktskifte.

Jeg oppdaget Bob Dylan gjennom denne plata.
 
Jeg hadde lenge hatt lyst til å finne ut mer om denne "Bob Dailen", som min svigerfar kaller ham. Jeg kjente til "Blowin' in the wind" og "Mr. Tambourine man", men ikke stort mer. Som svigerfar pleier å si: "Han har laget mange fine melodier, den karen".
 
For få år siden hadde jeg ingen anelse om at Bob Dylan er vår tids største poet og musiker. Det høres idiotisk ut, men slik var det.
 
Så en dag ble en kopi av "Street legal" brakt for mine føtter av en barmhjertig misjonær. Jeg vendte litt på plata og syntes at coveret var ulidelig stygt, med en skranglete person i Elvis-kjeledress på baksida. Jeg la den bort ei stund før jeg tok den med på toget til Oslo. I løpet av de sju til åtte timene som turen tar, snurret diskmannen min dette albumet til "Bob Dailen" nærmest kontinuerlig.
 
Hva i helsiken var dette?
 
Ingen protestsanger? Blåsere? Mandolin? Fiolin? Kordamer? Hele plata var stenket i et vanvittig skittent lydbilde. En tilsynelatende desperat mann vrengte ut ord med en nasal tone. I tillegg var det en masse praktfulle lyriske bilder og setninger jeg ikke forsto noenting av. Likevel følte jeg en slags usynlig, meget sterk tilknytning. En merkelig kraft holdt meg fast til jeg plutselig innså at jeg elsket denne musikken.
 
I det øyeblikket forandret livet mitt seg.
 
I 1979 ble Bob Dylan født på ny. Han har selv snakket om hvor plutselig det skjedde. Med fare for å virke blasfemisk: Jeg tror jeg vet hvordan det følees. For ikke lang tid siden vandret jeg selv i "dødskyggenes dal". Pink Floyd var noe av det beste jeg visste om. Creed ble ikke hatet. Nye grungeplater havnet stadig i samlingen min. Nå åpnet det seg en verden jeg ikke visste eksisterte. Et vell av nye artister dukket opp, på merkverdig vis.
 
Jeg anskaffet meg raskt de aller "nødvendigste" platene. Man kan diskutere i det uendelige hvilken plate som er Bob Dylan sin beste. Faktum er at man ikke kan leve uten noen av dem. Å plukke ut bare én, er som å velge hvem av dine barn du elsker mest. Med kniven på strupen måtte jeg ha valgt "Blood on the tracks".
 
Men så var det "Street legal", da, denne plata som jeg oppdaget helten min gjennom.
 
I ettertid har jeg lest mange biografier om Bob Dylan. Jeg har sugd til meg alt jeg har kunnet finne i magasiner, nyhetsgrupper og internettsider. Jo mer jeg vet, desto mer verdsetter jeg Bob Dylan. Dessuten virker det som om de fleste, om ikke alle, av mine andre helter også priser denne merkelige artisten.
 
Jeg nekter å tro at det er tilfeldig.
 
Hva er det så Dylan bedriver på dette albumet, "Street legal", som ingen så ut til å like da det ble utgitt i 1978? Først og fremst viser han sine uslåelige evner til å konstruere melodier som fanger deg inn og holder deg interessert. Noen sier idiotiske ting som: "Bob Dylan skriver gode tekster, men musikken hans er ikke all verden". Drit og dra, sier jeg.
 
Når det er sagt, er tekstene på "Street legal" fortumlende gode. Bob Dylan sliter etter et langt og vondt skilsmisseoppgjør. Han prøver å være nøktern.
 
"This situation can only get rougher.
Why should we needlessly suffer?
Let's call it a day, go our own different ways
Before we decay."
 
Han makter det ikke, og glir til slutt over i en slags desperat apati.
 
"There's a new day at dawn and I've finally arrived.
If I'm there in the morning, baby, you'll know I've survived.
I can't believe it, I can't believe I'm alive,
But without you it just doesn't seem right.
Oh, where are you tonight?"
 
På søken etter mening i tilværelsen, dukker det blant annet opp tarotkort, astrologi og et tilsynelatende spirituelt vaktskifte. Men han slipper ikke taket i kvinnen. Jeg tror ikke han vet helt hvordan han skal gjøre det. Han har brent seg og søker svar:
 
"Do you love me, or are you just extending goodwill?
Do you need me half as bad as you say, or are you just feeling guilt?"
 
De spirituelle oppdagelsene Bob Dylan skulle gjøre på tampen av året, fascinerer meg enormt. Hadde verden visst hva Dylan skulle begi seg ut på i 1979, tror jeg den hadde sett annerledes på både "Changing of the guards" og "Senor (tales of yankee power)". Disse to sangene utgjør for meg høydepunktene på "Street legal".
 
Bob Dylan har alltid hatt en egen evne til å knytte til seg førsteklasses musikere. Det er greit å ha tilgang til "hotshot"-musikere, men det betyr ikke nødvendigvis at de passer inn i et turnéband sammen med andre, gjerne helt ulike musikere.
 
Bassisten Jerry Scheff, som tidligere hadde spilt i Elvis Presley sitt band, gjør en fremragende jobb på "Street legal". Saksofonist Steve Douglas var en av de dyreste session-musikerme som var å oppdrive på slutten av syttitallet. Både David Mansfield og Steven Soles hadde reist med fantastiske Rolling Thunder Revue et par år tidligere.
 
Bandet som turnerte med Bob Dylan i 1978, slet til tider med interne stridigheter, delvis på grunn av sjefens store appetitt på kordamer. Slike spenninger blir det ofte stor musikk av, noe jeg er sikker på at Bob Dylan visste.
 
En av mine absolutte favorittlinjer vitner om Bob Dylans utrøstelige jakt etter svar på noen av de utallige spørsmålene han stiller seg. Han har vært med på det meste. Han har hatt tilgang til hva han en har måttet ønske seg. Likevel sitter han med en følelse av at han ikke har fått med seg det som egentlig betyr noe.
 
"Well I've been to the mountain and I've been in the wind,
I've been in and out of happiness.
I have dined with kings, I've been offered wings
And I've never been too impressed."

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 10/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


M.I.A. - Arular

(XL)

En sensasjonell debut fra M.I.A setter nye standarder.

Flere:

ballboy - The Royal Theatre
North Mississippi Allstars - 51 Phantom