cover

Into the Woods

Malcolm Middleton

CD (2005) - Chemikal Underground / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Folkpop / Shoegaze / Britpop

Spor:
Break My Heart
Devastation
Loneliness Shines
No Modest Bear
Monday Night Nothing
Bear With Me
A Happy Medium
Autumn
Burst Noel
Choir
Solemn Thirsty
A New Heart

Referanser:
Arab Strap
The Reindeer Section
The Delgados
Ride
Snow Patrol

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


'Ah, autumn, you fucking cunt'

Arab Straps multinstrumentalist entrer skogen på egenhånd med litt mer optimisme enn forrige gang.

La det være sagt først som sist: Malcolm Middletons soloprosjekt er av den typen som stilistisk ligger nært opp til moderbandet, og ofte briljerer på samme vis, men som allikevel egentlig aldri klarer å nå helt det samme helhetlige kvalitetsnivå. Men at opphavsbandet i dette tilfellet er Glasgow-duoen Arab Strap forandrer sakene; skottene har gang på gang vist seg ytterst kapable til å levere dyster dagen-derpå tristesse fra innerst i publokalet, så om Middleton ikke helt klarer å trumfe duoens beste album er det vel heller ikke noe man helt oppriktig forventer skal skje.

Faktisk, med solodebuten, den noe middelmådige og absurd titulerte 5:14 Fluxotyne Seagull Alcohol John Nicotine (2003) som utgangspunkt forventer man vel egentlig ikke så veldig mye i det hele tatt, men ispedd elementer fra Arab Straps seneste langspiller Monday at the Hug & Pint (2003), ender Into the Woods opp som noe midt i mellom de to, både innholds- og kvalitetsmessig. Denne gang er lydbildet langt mer fokusert, absolutt mer variert og definitivt mer lekent, hvor det danses lett mellom sart gitarmelankoli i det ene øyeblikket til dansbare beats i det neste. For selv om Middletons selvmedlidende tekster fremdeles er til stede i aller høyeste grad, avslører han like ofte på befriende vis et høyst etterlengtet glimt i øyet med låtenes fremførelse.

Eksempelvis ser tekstlinjen "Woke up again today/Realised I hate myself/My face is a disease..." fra A Happy Medium overbærende selvmedlidende ut på papiret, men med det sjeldent medrivende akkompagnementet som bakgrunn kan man bare ikke la være å allikevel trampe takten og trekke på smilebåndene. Her lykkes Middleton langt bedre enn på debuten med hans nøyaktige balansering på linjen mellom humor og alvor; hvor hans første plate ofte føltes så selvmedlidende og selvutleverende til det punkt at hans betroelser ble dominerende ukomfortable, bidrar Into the Woods' mer lekne lydbilde til å skape et mer tvetydig helhetsinntrykk med langt mer åpenbar dybde.

Så selv om Middleton fremdeles insisterer på at sangene hans er utålelige, jamfør åpningssporet Break My Heart og tekstlinjen "I don't wanna sing these shit songs anymore" gjentatt mot slutten, er det allikevel åpenbart at han denne gang bare er sånn halvveis seriøs. Hans mest slitsomme særpreg er det allikevel, heldigvis delvis korrigert i låtens siste vers:

"If you don't break my heart I'll do it myself
And when I do
I'm going to count all the numbers for all the years
If I don't have you I'm condemned to sing shit songs
I'll fuck my guitar and drink myself deaf
It'll be an education and I'll never look back."

Middleton håner ikke bare seg selv og sin låtskriverkunster, men også sitt mislykkede kjærlighetsliv, ved å søke tilflukt i nok en uunngåelig hjertesorg i ærlig og ydmyk innrømmelse av egen, og egne sangers, overskyggende ubetydelighet i forhold til en Kjærlighet med stor K. Nok en tap/tap situasjon som definerer flesteparten av Middletons låter, men allikevel et enormt steg opp fra nødrim av typen "When I wake up I wake up alone/I sit and I wait and listen for the phone..." som dominerte debutens låttekster. Denne forbedringen reflekteres også i albumets langt mer heldige produksjon; Into the Woods har blitt en direkte plate, med konsise sanger langt mer fokuserte enn Middletons tidligere bravader. Hør bare shoegaze-perlene Loneliness Shines og Bear With Me som hinter på forfriskende vis til tidlig Ride og Chapterhouse, samt No Modest Bear som tar i bruk en særdeles fengende synthjingle som løfter låten enda litt høyere enn den utypisk optimistiske teksten skulle tilsi.

Men mest av alt trekkes altså tråder til Arab Straps egne elementer, Solemn Thirsty tar utgangspunkt i den samme underliggende desperasjonen, godt hjulpet av Jenny Reeves "heroin chic" koring, allikevel uten å nå en tilsvarende forløsende konklusjon. At Middletons stemme ikke er like uttrykksfull og distinkt som bandkollega Aidan Moffat må vel ta på seg litt av skylden, men Middletons naive og mer direkte formuleringer gjør også sitt til å avsløre han som, av alle ting, lettere å gjennomskue.

Dermed, representativt for platen på merkelig allegorisk vis, vedrørende låten Choir, hvor Middleton messer fram "There's a choir behind me/egging me on" - uansett hvor flott det riktignok er, at den ikke utvikler seg til en korende allsangavslutning er egentlig dens største overraskelse.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Like Rats From a Sinking Ship - We Get Along Like A House On Fire

(The Perfect Hoax)

Heseblesende galskap, aggressivitet, stakkato temposkifter og nihilisme. Vel, det er i hvert fall et forsøk på å sette LRFASS i bås.

Flere:

Jaga Jazzist - One-Armed Bandit
Fleet Foxes - Fleet Foxes