cover

Afterglow

Sarah McLachlan

CD (2003) - Nettwerk / Arista / BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Singer/songwriter / Voksenpop

Spor:
Fallen
World on Fire
Stupid
Drifting
Train Wreck
Push
Answer
Time
Perfect Girl
Dirty Little Secret

Referanser:
Jewel
Alanis Morisette
Bertine Zetlitz

Vis flere data

Se også:
Surfacing - Sarah McLachlan (1997)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Sarah faller

Før kunne hun lage høstkos med bare en eneste tone. Nå er magien sporløst forsvunnet.

Etter en pause på 7 år siden forrige studioalbum kommer Sarah McLachlan ut med sitt 7. album Afterglow. Tittelen skal reflektere hendelsene som har inntruffet siden det forrige studioalbumet Surfacing (1997), for eksempel hennes mors død, utbrentheten hun følte under det lange arbeidet med dette albumet og opplevelsen å bli mor til India, hennes første barn.

Den godeste McLachlan har ikke vært så kjent i Norge. I hjemlandet Canada og i USA derimot, har hun superstjernestatus etter flere topp 10-album og hitsingler. Hun er også kjent som initiativtakeren til den omreisende festivalen Lilith Fair, der kvinner i musikken feires som selvstendige kunstnere, ikke som objekter eller produkter, noe McLachlan mener er et reelt problem i dagens musikkbransje. Vår egen Bertine Zetlitz har deltatt på turneen, i godt selskap med blant andre The Indigo Girls og Sheryl Crow. I tillegg har Sarah bidratt til filmmusikken på flere store filmproduksjoner som City of Angels og I Am Sam, så merittlisten er lang. I Norge er hun kanskje mest kjent for sangene Adia og Angel (fra Surfacing), som fikk noe radiotid. For de som aldri har hørt henne kan hun kanskje beskrives som en roligere og mindre direkte Alanis Morissette, eller en mindre bondsk Jewel. Veldig typisk voksenpop, men ikke uten kvaliteter.

Et originalt men enkelt lydbilde med gode melodier, i tillegg til forsiktige poetiske tekster, har preget hennes arbeid helt siden debuten i 1989. Hun har for det meste skrevet sitt eget materiale hittil, og denne plata er intet unntak med hensyn til noe av dette. Likevel er det noe som mangler her. Der Fumbling Towards Ecstasy (1993) hadde råhet, ærlighet og uslepen eleganse har Afterglow forutsigbarhet og tilbakeholdenhet. Der Surfacing hadde stillhet og stemning har Afterglow akkurat for mye produksjon. Visst er her oppturer, singelen Stupid er dramatisk og velarrangert og på den pianobaserte Answer viser hun seg fra sin aller beste side; vemodig, stille og vis. Og siden jeg er en sucker for låter som går i 6/8-takt må jeg nevne den pene Drifting, som også skiller seg ut som bra.

De andre sangene på albumet er helt greie. En debutartist som skriver sine egne låter burde vært mer enn godt nok fornøyd med disse, men for en veteran som McLachlan blir det litt skuffende. Magien mangler, på en måte. Hun eksperimenterer med enkle elektroniske innslag i musikken, veldig forsiktig, men akkurat nok til at det ødelegger litt. Vokalen er for finslepet, og plata bærer preg av overproduksjon. Det er litt for rent, liksom. Det er ekstremt vanskelig å sette fingeren på det, men slett ikke alle låtene får fram det beste i vår venninne. Noen gjør det. Kanskje to eller tre.

Problemet er bare at Sarah for syv år siden greide å lage en plate der alle sangene fikk fram det beste i henne og hennes hjerteskjærende vakre stemme, der den høstlige og mørke stemningen holdt deg fast fra første til siste øyeblikk. Nå har hun laget en plate som gir deg lyst til å sette på repeat one og bare høre på noen få spor, mens de andre bare er helt OK, noe som absolutt ligger under McLachlans standard. Dessverre har massiv TV-annonsering gjort at denne plata har solgt rimelig bra i Norge, og jeg er stygt redd for at mange kommer til å avskrive Sarah McLachlan som en middelmådig P4-artist med helt grei stemme på grunnlag av denne plata. Tro meg på mitt ord: liker du stearinlys og depressiv stirring ut i høstmørket kjøper du heller Surfacing. Og er du ute etter en dame som ikke er redd for å utlevere seg selv, kjøper du den erotiske, ekte og utildekkede Fumbling Towards Ecstasy.

Dessverre ser det ut til at livets gang har gjort Sarah McLachlan mer pysete, og resultatet er en middelmådig plate. Det ser ut som jeg må finne meg en annen plate for regntunge dager, for denne duger ikke.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Shining - Grindstone

(Rune Grammofon)

Jørgen Munkeby og hans Shining har overgått seg selv og skapt en plate som fascinerer, fenger og - ikke minst - imponerer.

Flere:

Ralph Myerz & The Jack Herren Band - A Special EP
Nuspirit Helsinki - Nuspirit Helsinki