cover

Sound-Dust

Stereolab

CD (2001) - Elektra / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Avantgarde / Eksperimentell rock / Frijazz / Elektronika / Easy Listening / Cinematisk / Lounge

Spor:
Black Ants In Sound-Dust
Space Moth
Captain Easychord
Baby Lulu
The Black Arts
Hallucinex
Double Rocker
Gus The Mynah Bird
Naught More Terrific Than Man
Nothing To Do With Me
Suggestion Diabolique
Les Bons Bons Des Raisons

Referanser:
Neu!
Tortoise
Terry Riley
Burt Bacharach
Quickspace
Moonshake
Silver Apples
The Velvet Underground
Martin Denny
Faust

Vis flere data

Se også:
Margerine Eclipse - Stereolab (2004)
Fab Four Suture - Stereolab (2006)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Don't know what to do, it's Saturday night.

Sjarmerende og vakre melodier, fullkommen produksjon. Perfekt pop!

Stereolab har redefinert seg selv og sitt sound så mange ganger at en stakkars lytter kan bli forvirret av mindre. Den mest signifikante endringen kom mellom utgivelsen av klassikeren Emperor Tomato Ketchup og Dots & Loops i 1997, der mange fans, deriblant meg, avskrev Stereolabs nye retning, som betød en perfeksjonering av melodi og sound, fordi det gikk på bekostning av det litt råere, rocka og uraffinerte uttrykket. Vel, tiden har gått og jeg har blitt fan for andre gang. Denne gangen er det utgivelsene fra og med '97 som stadig penetrerer øregangene: Dots & Loops, Cobra & The Phases Group Plays Voltage In The Milky Night, The First Of The Microbe Hunters EP, og nå Sound-Dust.

Stereolab har aldri vært helt akseptert som rockeband, samtidig har de vært mer enn et pop-band, de har gjennom sine plater latt seg inspirere av easy listening, lounge pop, bossa nova, frijazz, elektronisk avantgarde, kraut, filmmusikk, fransk pop; pumpet inn og bearbeidet til dronende, hypnotiske rytmer i sine analoge synthesizere, med Laetitia Sadiers blanding av fransk og engelsk vokal med tidvise marxistiske tekster, og vips der har vi det karakteristiske Stereolab-soundet. De har aldri blitt akseptert i mainstream-begrepet, som antagelig finner dem for venstrevridd, samtidig som venstresiden synes dette er for mainstream. De befinner seg i samme grenseland som Radiohead, og selv om Radiohead er i ferd med å ta steget opp i dinosaur-klassen og har en litt annen fortid, har de noe til felles i forsøket på å blande pop/rock med et avantgardistisk begrep.

Sound-Dust er en forlengelse av dette. Under påsyn fra John McEntire, Jim O'Rourke og Sean O'Hagan er Sound-Dust produsert og arrangert, disse har vært også vært involvert siden Emperor Tomato Ketchup ble spilt inn i '96, og har hatt betydning for bandets fremganger. Lydbildet og produksjonen er i ferd med å perfeksjoneres i så stor grad at de må bli gjennomsiktige på neste utgivelse for å overgå dette. Det hadde forresten vært jævlig kult.

De lange rytmiske partiene, overgangene, vokalsporene og harmoniene er så tilnærmet perfekte, lette og vakre som jeg noen gang har hørt det. Spesielt The Black Arts og Nothing To Do With Me har nådd et nivå som de har forsøkt å komme opp på gjennom 13 utgivelser: det er ekstreme arrangementer, ekstreme melodier, ekstreme visjoner, som ikke et øyeblikk mister noe av skjønnheten og sjarmen som bandet alltid har vært i besittelse av. Dette er den perfekte symbiose av ide og utførelse, det er perfekt pop.

Selv om denne platen tekstmessig ikke er den mest ekstreme marxistisk sett, inneholder den øyeblikk som definerer begrepet popmusikk gjennom bekymringsløshet, uendelighet i tolkningsmuligheter, og selve melodilinjene som må få enhver mann til å smelte totalt i synet av en hvilkensomhelst kvinne. Akkurat det samme som Sly Stone og Prince er i stand til, de greier å si noe om et tema som alt er sagt om før.

Hva med å høre denne platen på radio mens man cruiser på den franske riviera i en åpen cabriolet, med litt musserende vin, eller sparkling sodapopp på en flaske, og en vakker fransk kvinne med solbriller og rødt sjal ved din side?

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Okkervil River - Down the River of Golden Dreams

(Jagjaguwar)

Austins fineste følger opp en av fjorårets høydepunkt innen americana / folk-genren.

Flere:

Marissa Nadler - Little Hells
Vidar Sandbeck - En fergemanns vise