cover

Blues Funeral

Mark Lanegan

CD (2012) - 4AD / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Blues / Alternativ / Indierock / Singer/songwriter / Elektronisk / Ørkenrock / Stoner

Spor:
The Gravedigger's Song
Bleeding Muddy Water
Grey Goes Black
St Louis Elegy
Riot In My House
Ode To Sad Disco
Phantasmagoria Blues
Quiver Syndrome
Harborview Hospital
Leviathan
Deep Black Vanishing Train
Tiny Grain of Truth

Referanser:
The Gutter Twins
Soulsavers
The Gun Club
Tom Waits
Jon Spencer Blues Explosion
Jeffrey Lee Pierce
Nick Cave
Depeche Mode
Woven Hand

Vis flere data

Se også:
Bubblegum - Mark Lanegan (2004)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Mørk og mesterlig

Som med godt lagret rødvin, blir gravrøsten Lanegan bare bedre og bedre med årene.

Mark Lanegan slapp nylig sitt første soloalbum siden klassikeren Bubblegum fra 2004. I mellomtiden har den tidligere vokalisten i Screaming Trees og Queens of the Stone Age levert tre mer eller mindre fortryllende album med Isobel Campbell, samt bidratt med låtskriving og sin karakteristiske stemme på utgivelser fra blant annet The Gutter Twins, Soulsavers og Twilight Singers. Nå er det imidlertid egen karriere som står i fokus. Og heldigvis for dét. Blues Funeral er nemlig en skive som til fulle viser storheten til den amerikanske gravrøsten.

Lanegans nikotin- og whiskymarinerte stemme har sin unike signatur; mørk, sprukken og farget av (hardt) levd liv. En ruvende baryton som dirrer i vegger og tak på vei ut av høyttalerne, en bulldoser som legger det meste flatt, men samtidig har en følsomhet som både berører og forfører. Stemmen fungerte aldeles praktfullt som kontrast til Isobel Campbells englerøst, men står kanskje ennå bedre på egen hånd, mye fordi låtmaterialet på Blues Funeral føles sterkere enn på platene han gjorde med den yndige Belle & Sebastian-stemmen.

Musikalsk gaper Lanegan denne gangen over mye. Møkkete punkblues, trolske ballader, rasende rock, industriell støy og synthfarget depresjon - med nikk til Depeche Mode - står like fullt sammen som en veldreid enhet. I de fleste tilfeller ville variasjonen virket sprikende og søkende, men ikke hos mørkemannen Lanegan som med blues i blodet dykker i kaos, død og undergang med helhetlig autoritet mannen med ljåen verdig.

Første singel, glefsende The Gravedigger's Song, som ble sluppet før jul, la listen høyt. Og selv om åpningssporet kanskje er albumets høydepunkt, er det ingen tvil om at resten av albumet inneholder mye gull. Etter et par ukers spilling fester stadig nye favoritter seg. Blueshymnen Bleeding Muddy Water, fengende og varme Gray Goes Black, synthduftende Ode to Sad Disco og den ørkendirrende avslutningen med Tiny Grain of Truth er alle ruvende toppnoteringer på et album som oser av klasse og befester Mark Lanegans posisjon som en av rockens store stemmer.

Mark Lanegan har sitt eget band i ryggen, mange av de samme som også var med på Bubblegum, men har også celebre gjester og venner med seg på skiva. Josh Homme (Queens of the Stone Age, Kyuss, Eagles of Death Metal) og Greg Duli (The Afghan Whigs, The Twilight Singer, The Gutter Twins) er noen av de som (også denne gangen) har bidratt med musikalsk krydder i studio. Det er uansett ingen som helst tvil om hvem som er sjef og står i sentrum her.

Blues Funeral er bedre enn summen av enkeltlåter. I disse tider, der folk flest er mer opptatt av sanger enn av hele album, er det en fornøyelse å konstatere at nettopp de (få) anonyme (hvis en kan si det) øyeblikk fungerer som nødvendige pustehull, før røsten fra dypet igjen tar grep, viser vei mot Death Valley og står fram som vår tids Johnny Cash. Intet mindre.

Noen vil kanskje trekke fram 90-tallet, Sub Pop, Seattle og Screaming Trees som det beste fra Mark Lanegan. For andre, inkludert undertegnede, er det solokarrieren i etterkant som skinner sterkest. Og som med godt lagret rødvin, blir Lanegan bare bedre og bedre med årene.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Hardingfelepsykedelia
The Low Frequency In Stereo + Nils Økland = Hardingfelepsykedelia.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hei, jeg heter Adrian og er...
31.10.14 - 12:26

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

Svart/hvitt er i det minste bedre...
25.10.14 - 07:37

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day