cover

Pictures

Katie Melua

CD (2007) - Dramatico / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Vokaljazz / Voksenpop / Blues / Visepop

Spor:
Mary Pickford
It's All in My Head
If the Lights Go Out
What I Miss About You
Spellbound
What It Says on the Tin
Scary Films
Perfect Circle
Ghost Town
If You Were a Sailboat
Dirty Dice
In My Secret Life

Referanser:
Eva Cassidy
Ane Brun
Julia Biel
KT Tunstall
Anna Ternheim

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Melua litt på snei

Hun tar en ny vri her og der, men Katie Melua er best når hun gjør det helt enkelt.

Når Katie Melua treffer, fungerer hun som en bra kur mot vintermørket. Det var nok smart å gi ut også tredjealbumet rundt denne årstiden. Når hun ikke treffer, forbigås det i stillhet. Det er de gode låtene vi stadig husker henne for.

Som med hennes tidligere slagere har Melua klart å favne et bredt publikum med førstesingelen If You Were a Sailboat. Jeg var først noe skuffet da jeg hørte den. Her var det ingenting nytt, og det kunne virke som om skaperne var redde for å driste seg til med noe ekstra. Låten var fin og falt i smak, men ingen Nine Million Bicycles eller Closest Thing to Crazy.

Heldigvis tilbyr Pictures mye mer enn en seilbåt. Den våger også å driste seg til litt røffere uttrykk og forsiktig eksperimentering - noe som dessverre ikke alltid funker like bra.

Det åpner friskt og herlig med Mary Pickford, en låt som er umulig å ikke la seg sjarmere av. En låt av ekte Malua-kaliber. Behagelig og uskyldig traller Katie om gamle unike kunstnere. En låt man godt kan høre flere ganger etter hverandre.

Det samme gjelder What It Says on the Tin, en inderlig og ærlig kjærlighetserklæring, satt sammen som et nydelig dikt med en vakker og ukomplisert melodi. "You are the angel / with whom I would gladly live in sin / thanks for being exactly what it says on the tin". Denne minner også mye om Meluas tidligere hits, samtidig som den fremstår som særegen og individuell.

Men det er vanskelig å treffe så godt på 12 låter etter hverandre. Melua passer perfekt inn i en slik setting, men av forståelige grunner har hun valgt å la røffere låter prege Pictures. Hun lykkes både på den svevende og optimistiske If the Lights Go Out, og den lekende og energiske Spellbound. Begge er innlemmet i vakre melodier og det akustiske lydbildet er bevart.

Men det funker ikke like bra på når plutselig reggaesangen Ghosttown dukker opp. Heller ikke de røffe gitarriffene på Scary Films passer helt inn. Disse låtene hadde kommet bedre frem dersom vokalisten var enn annen. Både fordi de er mindre melodiøse og fordi Meluas inderlige og skjøre stemme nesten forsvinner i dette lydbildet.

Også denne gangen har hun våget seg på en coverlåt. Forrige gang var det Jeff Buckleys Lilac Wine, mens nå er det Leonard Cohens tur. Melua henter mye inspirasjon fra disse originale artistene, dermed glir også In My Secret Life lett inn i hennes musikalske uttrykk. Ulempen er at den høres nesten helt lik ut – bortsett fra at Melua synger i stedet for Cohen. For en Cohen-beundrer blir det skuffende. Og Meluas skjøre stemme virker mest spinkel.

Men den vakre, unge Katie Melua vinner mye på sine vakre tekster. De er så tydelige og symbolske at vi lett kan skape egne bilder av det som formidles. Igjen har hun hatt god hjelp av produsenten Mike Batt, som står bak de fleste av låtene sammen med Melua.

Hva er det med Katie Melua? Hun er 23 år gammel. På fire år har hun gitt ut tre habile album. Hun har ingen spesiell sterk stemme. Hun lager enkle låter med enkle arrangementer.

Og nettopp her ligger nok mye av nøkkelen til hennes suksess. Melua har en stor formidlingsevne og fremstår som ærlig og ydmyk i det hun gjør. Hun beundrer andre musikere og vet hun har mye å lære. Og Katie Melua VIL formidle noe. Hver låt får frem dette, og avviser enhver mistanke om at de har blitt til for å fylle albumet. Å kombinere strykere sammen med henne og gitaren er også en meget smart ingrediens.

Hennes beste låter bygges opp av vakre melodier og gripende arrangementer. Og minner oss (igjen) om at det enkle ofte er det beste.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Aphex Twin - drukqs

(Warp)

Ricard D. James aka Aphex Twin pusher grenser og ser litt tilbake.

Flere:

Jaga Jazzist - One-Armed Bandit
Ghostface Killah - Bulletproof Wallets