cover

Protection

Massive Attack

CD (1994) - Wild Bunch Recordings / Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Spliff 2

Massive gjør et poppete grep på Protection, men leverer likevel godt over gjennomsnittet.

Det er ikke tvil om at Massive Attack har stor tro på seg selv og sitt musikalske uttrykk. Allerede på debutskiva, Blue Lines, fremsto trekløveret Daddy G, 3D og Mushroom som særdeles selvsikre karer. Når de i tillegg lar det gå fire år mellom debut og oppfølger (en evighet i et utålmodig popunivers) har de sterk tro på at deres neste produkt er verdt å vente på. Det vitner dessuten uoffisielt om en god del interne stridigheter, men det er en historie for en annen dag.

Det er Massives gamle venn fra Wild Bunch-dagene, Nellee Hooper, som har overtatt styringen på Protection. Resultatet er ikke milevis fra den regjerende følelsen på Blue Lines, men lydbildet har tidvis lysnet noe fra den røykfulle debutskiva. Det fremste eksemplet på at Massive nærmer seg et popmarked er tittellåta som åpner albumet og slippes som første singel med påfølgende video av franske Michel Gondry. Dette er Massive Attack på sitt snilleste, med en ørevennlig vokal ført i pennen og fremført av Tracey Thorn fra Everything But The Girl. Låta henger meget godt sammen med Hymn Of The Big Wheel, som avsluttet Blue Lines, med sin fremtredende vokal, mens Massive i større grad ligger i bakgrunnen og programmerer sine rytmer.

Det var hektisk aktivitet i Bristol på midten av 90-tallet. Byen hadde blitt et sentrum for oppdatert britisk elektronisk musikk, og Massive Attack var et klekkeri for nye stjerner. Etter Blue Lines var Shara Nelson den første som prøvde seg på solofronten, og på Protection lanseres Tricky som selvstendig vokalist på den fantastisk paranoide Karmacoma. Her introduseres et lydbilde som satt standard for flere av skivene som kom fra Bristol de neste årene; en dyp dub- og reggaeinspirert rytme får tilskudd fra østlig instrumentering og inspirasjon til å utgjøre en annerledes helhet. Dette er et uttrykk som også skulle dominere Trickys solodebut, Maxinquaye, samt Nicolettes første forsøk på egenhånd. Nicolette introduseres på Three hvor hennes vokal snor seg mellom programmerte rytmer.

Protection skiller seg fra Blue Lines ved å være mer variert i uttrykket, både musikalsk og kvalitativt. Mens de innledende låtene på Protection holder godt følge med Blue Lines, gjør inklusjonen av de instrumentale sporene Weather Storm og Heat Miser sitt til å bryte med helheten. Her er det pianoet til Craig Armstrong som får dominere, og selv om låtene i seg selv er vakre mangler de mye av følsomheten som Horace Andy og Shara Nelson formidlet gjennom Blue Lines. Heldigvis er Horace Andy tilbake på Spying Glass i kjent stil som kommunikatør av storbyens forbannelse i grenselandet mellom dub og reggae, men på Protection kommer han aldri i nærheten av de enestående øyeblikkene han stod for på Blue Lines. Tracey Thorn er tilbake med vokal på Better Things, og Massive Attack beveger seg igjen på mer populistiske stier takket være Thorns florlette vokal.

Min favoritt fra albumet er Euro Child som plasserer 3D og Tricky bak mikrofonene, hvorfra de sammen kommuniserer låtas anti-EU standpunkt. Dette var også låta som løftet Roskilde '95-konserten over alt annet som skjedde på dyrskuplassen det året, og som for alvor lanserte Massive Attack som en liveband i mine ører. 3D og Tricky fyrer opp hverandre på tilbakelent manér og leverer tekstlinjer som understreker det klaustrofobiske musikalske uttrykket. Nok et høydepunkt leveres på Sly hvor Nicolette på ny beveger seg i østens mystikk med en vokal som står i stil til orkestreringen til Craig Armstrong.

Gjennom to album og en rekke remikser har Massive Attack bevist seg som den høye beskytter av god smak på begynnelsen av 90-tallet. Det er derfor særdeles overraskende at de går så til de grader i usmaklighetsfella ved å inkludere en live-versjon av The Doors-sviska Light My Fire som siste spor på skiva. At ikke oppfølgeren skal makte å oppnå høydene til Blue Lines er kanskje ikke å forvente, men når en blemme av slike dimensjoner avslutter verket vedvarer en emmen ettersmak litt for lenge til at dette blir et album med like stort klassiker-klistremerke som forgjengeren.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.