cover

Ragged Glory

Neil Young & Crazy Horse

CD (1990) - Reprise

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock

Spor:
Country home
White line
Fuckin up
Over and over
Love to burn
Farmer John
Mansion on the hill
Days that used to be
Love and only love
Mother earth (natural anthem)

Vis flere data

Se også:
Everybody Knows This Is Nowhere - Neil Young & Crazy Horse (1969)
Everybody Knows This Is Nowhere - Neil Young & Crazy Horse (1969)
Zuma - Neil Young & Crazy Horse (1975)
Zuma - Neil Young & Crazy Horse (1975)
Rust Never Sleeps - Neil Young & Crazy Horse (1979)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Det burde jo ikke ha fungert

Brått, og mot absolutt alle odds, var Neil Young blitt verdens kuleste mann.

Det burde jo ikke ha fungert.

Jeg mener: Fire rockere godt oppe i førtiårene. En storhetstid som lå over ti år tilbake i tid. Et låtmateriale som delvis besto av overliggere fra mange år tilbake. Enda en runde med de samme gamle temaene - hvor fint det er bo på landet, hvor fint det er å ha familie, hvor fint det er med fred og kjærlighet og sånn. Bare pluss på en hymne til moder jord, og du har selve oppskriften på en sidrompa gubberock-plate.

Likevel ble "Ragged glory" albumet som ga Neil Young minst ett ekstra liv.

"Year of the horse", et live-abum som kom noen år senere, har ikke all verdens å by på - bortsett fra en praktfull åpning. En eller annen kjekkas i salen roper: "They all sound the same!".

"It's all one song!" roper Neil Young tilbake.

Det er en beskrivelse god som noen på "Ragged glory". Alt låter likt. Låtene bare går og går. Det er alltid et vers og en gitarsolo igjen når du tror låta er slutt. Og man vil ikke at det skal ta slutt. Crazy Horse har funnet tilbake til det suggererende, herlig skjødesløse groovet ingen gjør helt som dem. I deres hender blir Neil Youngs låter store som California Redwood. Og sjefen selv synger om favoritt-temaene sine som om han nettopp har kommet til å tenke på dem. Soloene hans møter det buldrende kompet i et regn av gnister.

"Ragged glory" er lyden av gamle helter som skinner igjen - i all sin fillete prakt.

Jeg tror ikke det er tilfeldig at de fikk denne nytenningen akkurat ved overgangen til 90-tallet. Artistene i Neil Youngs generasjon virket gjennomgående utilpasse i 80-årene. Du kan skylde på ting som nye innspillingsteknikker og MTV-estetikk. Du kan snakke om noe så ullent som tidsånden. Det er uansett påfallende hvordan veteranene fikk nytt mot på livet da 80-tallet gikk mot slutten. Lou Reed slapp "New York". Bob Dylan ga oss "Oh mercy". Neil Young lagde "Ragged glory". Plutselig hadde døende karrierer fått nytt momentum.

Og på klubbene i Seattle spilte en ny generasjon råskåren rock med fuzz og feedback. Oppskriften var én dose punk, én dose Black Sabbath og én dose Neil Young. De kledde seg til og med i slitne dongerybukser og flanellskjorter, akkurat som vår mann hadde gjort siden 1969.

Brått, og mot absolutt alle odds, var Neil Young blitt verdens kuleste mann.

Igjen.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 9/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Okkervil River - Don't Fall In Love With Everyone You See

(Jagjaguwar)

Elva er dyp og elva er bred, men Okkervil River navigerer stødig av sted.

Flere:

Like Rats From a Sinking Ship - We Get Along Like A House On Fire
Motif - Expansion