cover

Origin Vol. 1

The Soundtrack of Our Lives

CD (2004) - Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock / Psykedelia

Spor:
Believe I've Found
Transcendental Suicide
Bigtime
Heading For A Breakdown
Mother One Track Mind
Midnight Children
Lone Summer Dream
Royal Explosion (Part II)
Wheels Of Boredom
Borderline
Song For The Others
Age Of No Reply

Referanser:
Union Carbide Productions
The Who

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


God start

Fra det glimrende til det helt alrighte fra Sveriges konger av stor psychrock.

Göteborgs store sønner har tidligere hatt en tendens til å inkludere litt for mange låter på skivene. Det er hyggelig å få mye for pengene, men det medfører også noe dødkjøtt. Når jeg så at årets skive kun inneholdt tolv låter håpet jeg at de hadde skåret inn til beinet denne gangen. Like etter forsto jeg at dette antagelig er volum en i en serie, så bandet fortsetter å gape over mye.

Ikke misforstå. Jeg er voldsomt begeistra over de tidligere skivene til The Soundtrack Of Our Lives, men må innrømme at jeg i blant skipper litt for å komme til de virkelige godsakene. Disse pleier vanligvis å utgjøre omtrent halvparten av skivene deres. Resten er også godt, men gir ikke frysninger i nakkevirvlene.

Sånn er det på Origin Vol. 1 også. Alt er bra, men ikke alt er fantastisk. Denne gangen synes jeg det er de mest rocka låtene som funker hundre prosent. Bandet har det med å levere noen velskapte myke låter også, men når ikke alltid helt opp med disse denne gangen. Det er med andre ord noe av den mest breibeinte rocken som gjør at dette er en av den skandinaviske rockehøstens morsomste skiver.

Ebbot og de fem andre har siden starten på midten av 90-tallet laget storslått rock'n'roll med blikk på psykedelia. Origin Vol. 1 er kanskje deres streiteste skive. Noe syreband har de riktignok aldri vært, men her er utskeielsene i den retning færre enn tidligere.

Med åpningslåta Believe I've Found setter de meg rett inn i godstemninga. Tilbakelent, superfengende og halvmyk kremrock. Etterfølgende Transcendental Suicide er en slik låt som kunne ha krevd sin plass på hvilken som helst av deres utgivelser. Hitten Bigtime har nok en del fått med seg. Den faller inn i gullrekka av kraftrock, sammen med tidligere gyldne øyeblikk som Confrontation Camp og Dow Jones Syndrome. Bigtime treffer deg i som et svingslag på haka. Kalle Gustafssons bass ruller og går. I tillegg inneholder den noen fiffige gitarer som snirkler seg rundt i låta.

Og det stopper ikke der. Heading For A Breakdown er nok en svingende sak som ligger og skvulper i hukommelsen lenge etter at skiva er over. Tøffest av alle er kanskje rårockeren Mother One Track Mind. Så breibeint og energisk at den kjører meg i senk allerede ved de første akkordene. I tillegg er jeg en sucker for klapping som musikalsk understrekende effekt, så dette kunne jo ikke bli feil.

Så langt har jeg hatt det storveis og jævla moro, men like før midten daler rockekurven noe. Midnight Children, med Jane Birkin som gjest, er en artig liten sak. Heller ikke mer. Den virker som en litt unødvendig flørt med Lee Hazlewood og Nancy Sinatras fra siste halvdel av 60-tallet. Jeg foretrekker sistnevnte.

Etter dette fortsetter bandet med en blanding av noe mykt og noe hardt materiale, men klarer aldri å løfte skiva helt opp til nivået fra starten. Royal Explosion (Part II) utmerker seg riktignok med sin friskhet. Avslutningen Age Of No Reply får groovemusklene i gang. Dette hjelpes fram av et smultfett orgel og en velfødd i storform.

Det er lett å anbefale denne skiva til alle med et snev av sans for god gitarøsende rock, men i samme slengen vil jeg nok anbefale alle de andre utgivelsene til The Soundtrack Of Our Lives. Man finner små mesterverk på alle. Et band som låner såpass mye fra rockehistorien vil vel ikke kalles geniale av alle og enhver, men det er stor enighet om at de forvalter sin arv på en imponerende måte.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo