cover

Rockferry

Duffy

CD (2008) - A&M / Polydor / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Soul

Spor:
Rockferry
Warwick Avenue
Serious
Stepping Stone
Syrup & Honey
Hanging On Too Long
Mercy
Delayed Devotion
I'm Scared
Distant Dreamer

Referanser:
Dusty Springfield
Amy Winehouse
Sharon Jones
The Ronettes
Alison Moyet

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Move over Winehouse

Det er lite som tyder på et knallsterkt comeback for Amy Winehouse, men det er greit, for her kommer arvtageren med brask og bram.

Ah, moro med vintage soul som pusses opp og selger som hakka møkk til massene. Who would have thunk it?

Kanskje ikke så rart med tanke på hvor bra årgangs-soul er og hvordan dansegulvene alltid fylles når det settes på Aretha, Otis eller Marvin. At det siste stjerneskuddet på nu-soul himmelen skulle komme fra Wales i form av en pen, blond, vever 22-åring, er vel mer uventet. Men sånn er det i hvert fall, for det er ingen tvil om at dette kommer til å bli årets Winehouse.

Vi snakker uimotståelig fengende soul ispedd pop-sensibilitet, med prangende strykere og en sound tatt ut fra hvelvene til Motown, Atlantic og Stax. Referansene til Phil Spector er også åpenbare. Bak det hele står tidligere Suede-gitarist Bernard Butler og smiler. Han har bidratt med instrumenter, låter, produksjon og lyd på denne plata. Ut fra antallet bidragsytere på plata, skulle en tro det ville sprike litt, men det gjør faktisk ikke det. Soundet er gjennomført og kvaliteten høy på hele plata. Ikke alle låtene er like sterke, men her er enkelte superlåter som bærer Rockferry til himmels.

Det begynner med tittellåta, som er så svulstig at man hele tiden venter på at det skal tippe over i det patetiske. Duffy begynner litt forsiktig, men utover låta trykker hun til med en stemme som gir deg bakoversveis og gjør at du måper. For én ting er den sterke stemmen. Det er det mange som har. Men modenheten i frasering og uttrykk er virkelig sjeldent for en hvit, ung kvinne. Det virker så naturlig når hun drar på til og tilsvarende når hun lener seg tilbake og nærmest masserer med stemmen.

Det absolutte høydepunkt for undertegnede kommer i Syrup and Honey, der Duffy kun akkompagneres av en tremolo-ladet elektrisk gitar og synger så gåsehuden spretter på hele kroppen. Vi snakker et lite dempet inferno på 2 minutter som, i likhet med det meste her bør spilles høyt og skjødesløst for virkelig å kunne nytes.

Mercy har vel de fleste fått med seg på radio, og det er en singel som fortjener listeplasseringen den har fått. Kul nu-soul med moderne egde, men gammelt sound. Distant Dreamer er nesten like sterk, med sin vegg av lyd som velter ut av høytalerne. Blåsere, piano, strykere, gitarvegg og drønnende trommer kappes om å løfte deg opp av stolen. Phil Spector-soundet er tydeligst her.

Det kreves et monster av en stemme for å bære dette materialet, og det har Duffy. Selvsagt ikke som Aretha eller jentene i Ronettes. Det låter jo hvitt, men hvitt på en god måte, som Dusty Springfield på sitt beste.

Mellom disse fire superlåtene er det en del som ikke når helt opp, men det er likevel jevnt bra. Warwick Avenue rusler av gårde, mens en akustisk gitar bygges på utover låta med strykere, piano og Duffys stemme som smyger seg innenfor huden. Scared følger samme oppskrift. Duffys synger sukkersøtt oppå et sparsomt pianokomp, for så å bryte ut i full blomst mens strykerne og en elektrisk gitar sparker i gang refrenget.

Noen virkelig svake låter finnes ikke her; bare Serious, Delayed Devotion og Hanging On Too Long fremstår i verste fall fremstår som ikke fullt så gjennomførte og gode som resten.

Jeg lot meg imponere av Rockferry, og både av Duddy og bakmennene som har baller til å gi ut et album som lener seg så tungt på lyden fra en svunnen tid. Måtte det føre til at flere leter opp de mange gode best of albumene som finnes av soulgigantene Duffy åpenbart har latt seg inspirere av.

comments powered by Disqus