cover

Suzanne Vega

Suzanne Vega

CD (1985) - A&M / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Folk / Akustisk / Visepop

Spor:
Cracking
Freeze Tag
Marlene On The Wall
Small Blue Thing
Straight Lines
Undertow
Some Journey
The Queen And The Soldier
Knight Moves
Neighborhood Girls

Referanser:
Leonard Cohen
Lou Reed
Shawn Colvin
Edie Brickell
Michelle Shocked
Ani DiFranco

Vis flere data

Se også:
Songs in Red and Gray - Suzanne Vega (2001)
Retrospective: The Best Of Suzanne Vega - Suzanne Vega (2003)
Close-Up Vol. 1: Love Songs - Suzanne Vega (2010)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Det er en engangsgreie (det bare skjer så ofte)

Fremdeles magisk, fremdeles fascinerende, fremdeles nerveberoligende, fremdeles forbannet vakker.

Suzanne Vegas langspillerdebut var for undertegnede synonymt med en uforløst forelskelse som strakte seg fra konfirmasjonsalder og tre år fram i tid. Det var spesielt sporet Some Journey som førte til mitt livs andre musikalske ut-av-kroppen-opplevelse under en døsig og varm junidag i godstolen foran anlegget. Tonene fra dette vakre spørsmålstegnet av en låt (hør på "hva om"-motivene i teksten) sendte skallen ut på grønne enger badet i sol, der jeg og min uoppnåelige framførte scener fra Timotei-reklamer. Det ble aldri noe mer konkret enn det...

Nå da man har passert 30 og plata har fått flere års hvile, er det desto deiligere å konstatere at Vegas første fremdeles er en ekte perle av en utgivelse. Jeg er gudskjelov levert til denne verden med en evne til å skille tone-følelser fra minne-følelser, hvilket altså ikke forhindrer meg fra å nyte dette praktverket for det det er; et rett og slett fantastisk nydelig og helstøpt album.

California-fødte Suzanne Vega dukket opp nesten ingensteds fra i 1985 da hun plukket opp folk- og fortellergenren som Leonard Cohen - og til dels Lou Reed - stedte midlertidig til hvile mot slutten av 70-tallet. Etter å ha vokst opp på New Yorks Manhattan ble inntrykkene mange, kaotiske og sprengende for en ung kvinne med stor evne til å observere gateplanet og registrere detaljer. Gjennom den amerikanske visetradisjonen, forvaltet av forbilder som Woody Guthrie og Bob Dylan, fant hun det beroligende grunnlaget for å samle tankene til lyrikk og toner. Det er dog Lou Reeds lakoniske stemme som gir grunnlaget for den åpnende godbiten Cracking, der Vega kombinerer en monotont messende fortellerstemme med frigjørende passasjer av luftig vokal. "The sun is blinding/ Dizzy golden dancing green/ Through the park in the afternoon/ Wondering where the hell I have been". "Ahhhhh..." sier nå jeg og :-)

Med sine ti spor er jeg redd jeg kunne endt opp med en bok i mine bevingede utredninger om denne plata. Jeg tror snarere at jeg denne gangen skal fatte meg (relativt) i korthet og gå rett på de to fellesnevnerne som gjør verket til en fullkommen opplevelse. For det første indikerer verket at vi her har en ufattelig god og balansert lyriker på hånda. Vega fikser det meste, enten det gjelder fortellinger med motiver fra middelalderske ballader (The Queen And The Soldier) eller samtidsfortellinger fra gata nedenfor en sliten storbyleilighet (Neighborhood Girls). Med en ufattelig ro og selvtillit trykker hun på de rette knappene hos mennesker i et bredt alderssegment og lar oss dvele ved bilder vi alle har passert, men sjelden har tatt notis av. Hun tar oss med til barndommen for å leke "Frys" (Freeze Tag) til boblende og frydefull barnelatter, hun lar oss kikke over gata og gjennom vinduet, inn til den månesyke nabokvinnen som har gått inn i en psykose og "klippet håret igjen" (Straight Lines), hun henger opp et fotografi og lar de eldre generasjonene drømme seg vekk i nostalgien knyttet til Marlene Dietrich (Marlene On The Wall), og... hun gir oss et innblikk i egne amorøse øyeblikk der følelsene veksler mellom påtatt selvsikkerhet, undring og overgivelse: "I believe right now if I could I would swallow you whole (...) Instead I find this hunger's left me weak" (Undertow).

Mest inntrykk gjorde og gjør hun nok fremdeles med den mesterlige Small Blue Thing. Gjennom en utrolig ordknapphet skildrer hun et mann/kvinne-forhold der maktbalansen har sklidd fullstendig ut og gått over i fysisk og psykisk undertrykkelse av den ene parten: "I am lost against your fingers/ I am falling down the stairs/ I am skipping on the sidewalk/ I am thrown against the sky/ I am raining down in pieces (...) I am turning in your hand".

Den andre fellesnevneren ligger knyttet til det brilliante samspillet mellom Vegas tonale arrangementer og lydbildet gitt av Steve Addabbo og Lenny Kaye (Patti Smith Group). Tatt i betraktning innspillingsåret 1985, i en tid da lydbildene raskt ble synthdominerte og harde, har de lykkes svært godt i å gi albumet et tidløst preg ved å holde knallhard fokus på Vegas gitar og stemme. Paul Dugans bass beveger seg dynamisk rundt melodilinjene, mens de øvrige instrumentene (C.P. Roths synth inkludert) primært innvilges rollen som diskrete "kommentatorer" med små glimt av aksentueringer.

Etter Suzanne Vegas debut ble det plutselig mange til bords. En hel liten ukoordinert bølge av kvinnelige vokalister med en og annen fot i vise- og folkgenren fikk plutselig lov til å sette kråketærne på platekontrakter som lenge hadde vært forbeholdt band med unge menn, synthesizere og minst ett medlem ved navn Chad. Opp gjennom skåling i breddfylte rødvinsglass steg navn som Shawn Colvin, Edie Brickell, Tanita Tikaram, Michelle Shocked og Ani DiFranco mot taket. Gudmor Vega gikk på sin side likegodt hen og erobret verden for et lite øyeblikk med singlene Luka og Tom's Diner fra oppfølgeren Solitude Standing. Etter det kom en rekke langspillere med mange flotte øyeblikk og en varierende grad av vilje til å eksperimetere. Men den forløsende helheten, den står debutalbumet etter min mening fullstendig alene om.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


My Dying Bride - Songs of Darkness, Words of Light

(Peaceville)

Et album som er som et stort, deilig, blødende, åpent sår, en kjempediger, blank ny Mercedes og kjøttkakene til mor og mormor på en gang.

Flere:

Yo La Tengo - I Am Not Afraid of You and I Will Beat Your Ass
Monster Mike Welch - Cryin' Hey!