cover

I've Been Gone - Letter One

Ai Phoenix

CD (2003) - Racing Junior / Racing Junior

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Rock

Stiler:
Americana / Country / Folkrock

Spor:
Somewhere Nice And All
A Country Life In The Autumn
Call Me In, Picasso
The Last Resort
The Pilot And The Pilgrim
Autobahn
Leaving The Fairground
Trolley In The Train
Sing Ghost Song
Small, Red Heartshaped Pillow
Held Into The Fire
Melt Our Hearts Forever

Referanser:
Peru You
Minor Majority
Chris & Carla
Mazzy Star
Low
The Go-Betweens

Vis flere data

Se også:
Lean That Way Forever - Ai Phoenix (2002)
Hey Now/Being Here Is Everything - Ai Phoenix (2014)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Noen låter til

Ai Phoenix vandrer tørrskodde og med seige skritt over et americana -gjennomtrukket Norge.

Jeg kommer ikke lenger enn 30 sekunder inn i åpningslåta Somewhere Nice And All før så vel låttittel som tempo får meg til å ønske et snarlig rendez-vous med puta. Ikke av kjedsomhet, må vite. Snarere av det faktum at Ai Phoenix' nye langspiller i en underliggende beskjed inviterer meg til å senke antall hjerteslag per minutt og å rett og slett ta det litt med ro oppi det hele. Jo takk, sier nå jeg, selv om det innebærer at jeg på langt nær har fått besøkt låtrekka fra The Pilot And The Pilgrim så mye som sporene desforinnen. Jeg har rett og slett sovna av hele behageligheten.

Etter et par uker har jeg forstått at det må hardere lut til for å kunne gi en vurdering av I've Been Gone - Letter One i sin helhet. Koffeinholdige drikker ble bragt på bane for å holde meg oppreist i stolen gjennom de tre kvarterene denne skiva varer. Denne - i sammenhengen - naturstridige vertikale posisjonen aktualiserte imidlertid en ny problemstilling: Ai Phoenix er et utrolig lite spennende band å ta for seg biografisk. I tillegg er utviklingstrekkene i musikken så subtile at man nesten må hardkonse for å realisere dem i rasjonelle tanker. Periodevis blir det så man stusser på om det bare er argumenter gitt av ens egen fremtvungne fantasi. Man er jo liksom en musikkskribent med formidlingsansvar, kan skjønne.

Greit, her er et forsøk: Ai Phoenix låter etter min mening et aldri så lite hakk mer selvsikre, litt mindre nølende og avventende enn på forgjengeren Lean That Way Forever (2002). Noe av drømmesløret er fjernet til fordel for et enda strammere fokus på det stringent intime lydbildet Ai Phoenix har bydd lytterene på helt siden debuten Film i 1998. Det betyr samtidig at de i større grad har festet grepet på og foredlet americana-influensene i et mer genuint "ameikansk" lydbilde. Litt mindre pop, litt mer folk. Litt mindre Minor Majority, litt mer Low for å si det i referansene som omgir dette bandet. Tråden til Peru You forblir imidlertid konstant i det stemmetemperaturen mellom Mona Mørk og Patrick Lundberg nåmer fremstår som avbalansert inntil det tosommelige. Lundberg leverer sine linjer med en tørr, nesten følelsestom vokal, mens Mørk i større grad tillater seg å ornamentere sin svale vokal i feminint følelsesbelagte fraseringer.

Disse kvalitetene blir svært målbare i A Country Life In The Autumn og Trolley In The Train, der paret temmelig usynkront og mer eller mindre harmonisert dytter ut ordrekkene - nesten som et par som snakker hverandre i munnen, for å følge opp dette med tosommelig. Ai Phoenix har imidlertid - og gudskjelov - vett til å skille mellom bukser og skjørt. Det vokale samspillet på Call Me In, Piccard vekker for eksempel til live den elegante pop-elegansen fra The Go-Betweens velmaktsdager. Jeg kommer likevel ikke bort fra at den ultimate ståpelsen kommer med nettopp Somewhere Nice And All, der Mørk i all sin ynde bærer det sjelsberoligende vokale lasset alene. De små cello-aktige skjærene er simpelthen smågeniale, mens orgelet som etter hvert flytter inn i lydbildet legger en lett smak av Mazzy Star på tunga.

Alt er imidlertid ikke helt vel i kongeriket Bergen, men merk; dette er ord født av nevnte koffeinbelagte sinnsmodus. Jeg er ikke i tvil om at Ai Phoenix er svært bevisste når de plasserer musikken sin i lo-fi-landskapet. Jeg skal heller ikke gå for langt i å uttrykke ambisjoner på bandets vegne: Det ligger fremdeles ingen signaler om at de satser på verdensherredømme, snarere et kledelig beskjedent og jordnært ønske om å spille noen låter noen kan bli veldig glad i. For meg blir denne beskjedenheten noe av et tveegget sverd. Skrangling, ubalansert lydbilde og slærk i sida - aka lo-fi - er for lengst blitt akseptert som gangbar estetikk for massene. Ai Phoenix overstyrer imidlertid denne jordnærheten til en viss grad, og jeg mener bestemt at de på noen av sporene kunne lagt ned et litt større arbeid i produksjonen av lydbildet, uten at det gikk på bekostning av essensen i den aktuelle låten. Videre kunne det bidratt til å bevege plata i større emosjonelle bølger inn mot sluttstreken på 47:07. Her blir det helhetlig litt for flatt til at jeg klarer å sette pris på det intime og tørre lydbildet plata igjennom.

Konkret savner jeg låter som Ice-Cold Storm fra Lean That Way Forever, det vil si låter som dynamisk, instrumenterings- og spenningsmessig beveger seg litt utenfor den litt for rake stien I've Been Gone vandrer langs. I noen tallmessig små tilfeller vil jeg endog påstå at Ai Phoenix går så langt som til ene og alene å dyrke lo-fi-klisjeer. Uhøytidelighet og skrammel i all ære, men Small, Red, Heartshaped Pillow er og blir usjarmerende og meningsløst nonsens i mine ører. Likeledes syns jeg det er temmelig unødvendig å forsyne en i utgangspunktet flott låt som Held Into The Fire med overdrevent høy vokalmix, pinglete retningslinjer fra elgitaren, overdrevent uhøytidelig ad lib-gitarsolo og et fullstendig overflødig og enerverende munnspillstomp. Det samme, minus munnspill, kan for øvrig sies om midt-i-gata-låta Autobahn.

Under forutsetning av å være en lytter som ligger et stykke unna den hardere kjernen av lo-fi- og americana-nytere, ser jeg derfor Ai Phoenix som et bedagelig og kjærkomment innslag i hverdagen. Med bandets tilbakelente holdning til utvikling av uttrykket ser jeg dog at mitt forhold til Ai Phoenix snart kan være ved veis ende - jeg vil neppe legge ned verken tid eller penger på enda ei skive i den samme gata som deres to siste utgivelser. Som behagelig øredryss under innsovningsfasen er imidlertid I've Been Gone et av de beste utspillene som har kommet min retning i år.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo