cover

How Would You Like To Be Spat At

The Provenance

CD (2005) - Scarlet / Aftermath

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Goth / Symfonisk rock / Doom / Prog

Spor:
Woh II Tsc
Heroine
Catching Scarlet In The Sun
How Would You Like To Be Spat At In The Face
Some Gossip On Stealing A Spouse
Going Down
Considering The Gawk, The Drool, The Bitch And The Fool
Kick You So Hard
About A Whore, About A Kill…
Speeding To Get By

Referanser:
The Gathering
Anathema
Octavia Sperati

Vis flere data

Se også:
25th Hour; Bleeding - The Provenance (2001)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Alle gode ting er tre?

The Provenance tilbyr depressive fortellinger om vonde menneskeskjebner, tonesatt av melankolsk og progressiv gothmetal.

Tekster svartere enn leiren i den eminente "Black Mud Anti-Dandruff"-sjampoen akkompagneres av harmoniske, dunkle stemningstepper av synth idet The Provenance luller sin lytter sakte, men sikkert inn i en dyster verden som i beste fall bare slipper inn korte glimt av dagslys. Derfor er det enda mer synd at growlingvokalen glimrer med sitt fravær i en pakke som nærmest er skreddersydd for totalt belgmørke og grimme kontraster.

Like vakkert som Octavia Speratis' Winter Enclosure, men med et desto mer fremtredende teknisk tilsnitt, bukter svenskenes tredje albumutgivelse seg sensuelt nedover gotiske dalfører og progressive landskap som først så dagens lys på 70-tallet. I ledelsen finner vi Emma Hellström, en vokalist som ikke har det minste problem med å kontrollere sin vare og smørmyke stemme. Når Tobias Martinsson tidvis bidrar med sin ytterst behagelige renvokal, skal det mye til for at man ikke klarer å slappe av i selskap med The Provenance.

Won Ii Tsc er en nesten irriterende fengende låt som har det med å dukke opp fra intet når det passer dårligst. For eksempel når du dormer i halvsøvne. Har du først fått den på hjernen, er det nærmest umulig å luke den vekk, og som de fleste vet finnes det ingen umiddelbart god kur for slike plager. Jo mer man irriterer seg over fenomenet, jo verre blir det inntil hjernen av seg selv klarer å huke seg inn på et annet spor. Bandet fortjener utvilsomt kred for at de klarer det mesterstykket å lage fengende låter ut av mellotron-aktige synthlag og tekniske takter. Heroine er et annet lyttverdig spor som begynner røffere, introduserer mannsvokalen under et lag av flotte gitarriff og vinner på dens mange progressive innslag, mens Going Down er en perle hvor de småseige doom-innslagene gjør seg svært godt i helheten.

Pene og drømmende melodier holdes hele tiden fast i forgrunnen mens låtene duver rolig av gårde i midtempo uten å ta seg overdrevent god tid. Med et så inntagende og velpolert låtmateriale skal det godt gjøres for The Provenance å skremme vekk potensielle lyttere. Produksjonen er svært ren, men langt ifra substansløs og pleksiglass-blank. Allikevel har albumet en alarmende tendens til å bli noe kjedelig å lytte til i lengden. Alt er så pent og plettfritt. Lydbildet lyder akkurat passe tungt, mens låtmaterialet er nøyaktig så lettfordøyelig at det ikke kan oppfattes som spesielt sært, selv om spesielle innslag glitrer til innimellom. Det er lett å miste interessen før det nesten timelange albumet toner ut, og mange av låtene ligner for mye på hverandre til at de kan bli oppfattet som interessante hver for seg.

The Provenance har ikke rørt sammen en helt ny oppskrift denne gangen, men det finnes utvilsomt noe egenartet i musikken. Men jeg klarer ikke å bli 100 % overbevist. Dette er en helt ålreit skive, og det er tydelig at bandet har vært inne på noe. Allikevel forteller magefølelsen meg at jeg heller har lyst til å fordype meg i Anathemas dypt stemningsfulle og mørke landskap, eller The Gatherings detaljerte og vakre gothmetal, enn å sette på How Would You Like To Be Spat At en gang til.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo