cover

They Think They Are the Robocop Kraus

The Robocop Kraus

CD (2005) - Epitaph / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Synth / Post-punk

Spor:
After Laughter Comes Tears
I Picture You
You Don't Have to Shout
In Fact You're Just Fiction
All the Good Men
A Man's Not a Bird
Small Houses Odd Cars
Too True to Be Good
Life Amazes Us Despite Our Miserable Future
You Don't Need a Doctor
Concerned, Your Secular Friends
There Are Better Lights In Hollywood

Referanser:
Sigue Sigue Sputnik
The Dandy Warhols
Gang of Four
Depeche Mode
The Knife
The Sounds
The Ark

Vis flere data

(1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7)


Rester av Sprengt Personell

Detta har vi venta på så lenge! - den musikalske ekvivalenten til lungemos og annet bedervet oppkok.

Det finnes ingen unnskyldninger for dette makkverket, og derfor skal jeg heller ikke bruke alt for mye tid på det. They Think They Are the Robocop Kraus er en fullstendig poengløs utgivelse, og gudene må vite hva Epitaph Records har tenkt på. Om tenkning i det hele tatt har foregått.

At noen i det hele tatt kan se noen appell i disse fem Nürnbergerne overrasker meg - men jeg har tatt feil før, og vil gjøre det flere ganger. Kanskje vil det være mennesker der ute som synes dette er flotte saker og verdt å komme hjem med. Vel, de tar feil. Dette er bedritent, dårlig smakende oppsop fra neopostpunkens søppelhaug, og da gir jeg et høyt og rungende goddag i de som eventuelt kommer trekkende med at tyskerne har holdt på siden lenge før Franz Ferdinand slo an tonen for revitaliseringen av postpunken. For det har de faktisk.

Thomas Lang, Matthias Wendi, Markus Steckert, Tobias Hemlinger og Hans-Christian Fuss har nemlig holdt på siden midten av 90-tallet. Det er med andre ord feil at alle blir bedre av å trene. Noen blir aldri annet enn venstrebacker, hvor lenge de enn måtte holde på. The Robocop Kraus er således fem høyrebeinte venstrebacker med et djevelsk bandnavn og et like sugende titulert album.

Forgjeves har jeg lett etter formildende trekk ved albumet, men det blir dessverre vanskelig når man gang etter gang sovner av kjedsomhet midtveis i fjerde spor. Jeg har likevel lidd meg gjennom hele styggedommen, og skal derfor guide kjære leser gjennom plata slik at ingen trenger gå på limpinnen, og faktisk betale for hærverket.

Det vil si, guiding blir vel egentlig mer enn jeg kan klare i dette nu. For å ta det enkelt: Det eneste man egentlig kan orke å høre på er de få øyeblikkene der vokalist Thomas Lang holder kjeft. Hvilket igjen vil si et par instrumentalpartier, et knippe introer og kanskje noen få koringspartier. Blant annet er det en ganske spenstig seanse på In Fact You're Just Fiction på knappe 25 sekunder som låter ganske raff, med sylskarpe gitarer og det hel annet snop. Men den ligger begravet dypt inne i fjerde spor på albumet, og det er mye selvpining du skal igjennom før du kommer dit.

Lang har tvers igjennom fryktelig stemme, muligens litt lik Ian Curtis, men uten noe interessant å forkynne utover billig ironisering over det glade 80-tall og kald krig. Bortsett det fra har han ingenting, absolutt ingenting å si. Tekstene er til alt overmål lagt med i det heslig pretensiøse innleggsheftet. Jeg har lest bedre litteratur på en handlelapp fra Prix.

Hva resten av bandet angår vet jeg ikke. De låter som en trist mos av Sigue Sigue Sputnik, Duran Duran, Tears For Fears, Rick Astley, Gang of Four og The Ark, hvilket i min bok er ensbetydende med lungemos (for å ile til; alle disse bandene går hver for seg Robocop Kraus en høy, høy gang - det er den ferdige suppa som er fryktelig, ikke nødvendigvis komponentene). Det hele er kokt i hop av Hives-, Johndoe-, og Fireside-produsent Pelle Gunnerfeldt i Stockholm, med stinkende resultat.

Utover det ovennevnte kan jeg ikke finne et eneste øyeblikk som er verdt å minnes. Jeg sitter heller fast i heisen med Panpipe Moods eller gregoriansk munkesang fislende ut av heishøyttalerne enn å høre en gang til på The Robocop Kraus.

Hadde jeg vært Van Gogh ville jeg skåret av meg det andre øret også.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

...
17.10.17 - 17:35

god jobb, har lurt etter informasjon...
15.10.17 - 22:49

glad for å bli med i...
15.10.17 - 22:48

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo