cover

Free So Free

J Mascis + The Fog

CD (2002) - City Slang / Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Indierock

Spor:
Freedom
If Thats How Its Gotta Be
Set Us Free
Bobbin
Free So Free
Tell the Truth
Someone Said
Everybody Lets Me Down
Say the Word
Outside

Referanser:
Neil Young
Brian Wilson
Built to Spill
Weezer

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Ut av tåka

Gamle dinosaurer blir som nye: Tåkehodet returnerer i god form på sin tredje soloskive.

Enkelte forventer kontinuerlig nyskapenhet av artister, og nøler ikke med å skrike om stagnasjon hvis så ikke skjer. Utvikling kan være fint, men det er noen som faktisk ikke trenger å endre seg så mye. Blant disse er slackerdinosaur J Mascis. Han holder seg til det han behersker best og er tilsynelatende upåvirket av gjeldende trender. Han tilhørte den ypperste eliten av amerikansk 80-talls indie, så grungen komme og gå, og ble et ikon blant de sløyeste snowboarderne - J driver med sitt. Etter oppløsningen av Dinosaur Jr. på slutten 90-tallet har han famlet seg litt i gang som soloartist. Free So Free er hans andre album som konstellasjonen J Mascis + The Fog, tredje hvis man regner med det rene soloprosjektet Martin + Me (1996). Jeg er ikke helt sikker på hva som ligger i + The Fog denne gangen, for etter omslaget å dømme så virker det som om han spiller det meste selv.

Free So Free har faktisk gitt meg tilbake noe av troen på mannen som sprengte store deler av trommehinnene mine på Cruise Café i 1991(?), for dette er hans beste utgivelse siden Without a Sound (1994). Det er ikke de store endringene som forårsaker min milde entusiasme, snarere det motsatte. Først trodde jeg at det var ungdomsminnene som tok overhånd, men selv etter en del tid i selskap med platen låter den overraskende frisk. Det er på langt nær noen ny Bug (1988) eller You're Living All Over Me (1987), men det er tross alt to av 80-tallets bedre album. Free So Free er tettere opp til Where You Been (1993), Without a Sound og Hand It Over (1997), og alle de ti låtene kunne med letthet vært hentet fra denne perioden. Det betyr rene poplåter i fuzzdrakt, litt spor av glam/psykedelia, alltid nærværende og meget lekre gitarsoloer, samt et par triste ballader.

Hvis du synes å eie nok Dinosaur fra før, er ikke Free So Free strengt tatt et must. Uansett skriver Mascis catchy melodier som få andre, spiller på en imponerende og uanstrengt måte og evner å stadig finne nye grep til sine tilsynelatende identiske melodier. Han er fortsatt the missing link mellom Brian Wilson og Neil Young, særlig når han tar sin gråtkvalte stemme opp i lys falsett, som på den mektige powerballaden Free So Free. Takket være gitarspillingen klarer han også å komme i mål med relativt anonyme låter som Freedom, Say the Word og Outside. Det er platens midtparti som er best, Set Us Free, Bobbin, det nevnte tittelkuttet og Tell the Truth har en nærmest evigvarende gitarflyt, et melodiøst driv og en konstant oppbygging som Mascis behersker vel. Produksjonen er klar og ren, og fremhever det fyldige og kontante øset som han har gjort til et slags varemerke.

Den som leter etter en ny Freak Scene eller Whatever's Cool With Me vil nok lete forgjeves, og de som siden slutten av 80-tallet har ventet på Mascis' store kommersielle og musikalske gjennombrudd bør snart slå seg til ro med at han nok ikke kommer til å gjøre større revolusjoner enn dette. Og det er mer enn bra nok.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


David Thomas Broughton - The Complete Guide to Insufficiency

(Plug Research)

Enkelte har det i blodet. Noen besitter kvaliteter som andre bare kan drømme om. Møt David Thomas Broughton.

Flere:

Radical Face - Ghost
Ping - Discotheque of Darkness