cover

Hard Pill to Swallow

Bill Lupkin

CD (2007) - Blue Bella

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Chicago-blues

Spor:
Think It Over Baby
Funny Way to Show Me You Love Me
Bad Luck
Fine Little Thing
I'll Be Over You Someday
Elgin Bounce
Cell Phone Blues
See That Little Girl
Hole in My Heart
Blues Again Today
You're Gonna Be Sorry
Hook, Line and Sinker
Where You Goin'
Hard Pill to Swallow

Referanser:
Big Walter Horton
William Clarke
Lynwood Slim
Billy Flynn
Rod Piazza & the Mighty Flyers

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Årets trad-Chicago bluesplate?

'Keep it simple, stupid.' Slik går et klokt ordtak som både Rema og Bill Lupkin profitterer stort på.

Bill Lupkin har en karriere innen Chicago-blues som strekker seg tilbake til begynnelsen av 70-tallet. Likevel er hans diskografi ekstremt kort. Uvisst av hvilken grunn hadde mannen bare gitt ut én liveplate før han mønstret på Nick Moss' Blue Bella Records i 2007. Nå foreligger hans andre på samme selskap, og det er tydelig at Lupkin har fått en ny vår. For her er mannen åpenbart i storform, godt hjulpet av et strålende ensemble av spillekåte yngre musikere og garvede veteraner. Suksessformelen er å gjøre det han behersker best – nemlig tøff, kompromissløs Chicago blues.

Til å hjelpe seg med å sikre dette uttrykket på en verdig måte har han fått med seg et band bestående av plateselskapsboss Nick Moss på gitar og hans bandkollega Gerry Hundt på mandolin og gitar. Broren Steve Lupkin stepper inn på bass, mens superveteranen Mark Fornek bemanner trommene på en mer enn overbevisende måte. Lupkin selv ser ut som en litteraturprofessor på et amerikansk universitet, men man skal tydeligvis ikke skue hunden på hårene, for han spiller og synger med en intensitet og ikke minst integritet som er 100 prosent troverdig.

Det fyres på alle sylindere fra start idet Think It Over Baby sparkes i gang med mandolin og munnspill før Moss' iltre gitar griper tak i låten og holder den i jerngrep. Lupkin benytter muligheten umiddelbart til å vise hvor munnspill-skapet skal stå og leverer en solo som utviser strålende tone og økonomisk spill. Moss kvitterer med møkkete Pat Hare/ Willie Johnson/ Roy Gaines gitar.

Tempoet roes noe på Funny Way to Show Me You Care, med mer eminent gitar fra Moss. Merkelig nok virker det som Moss sparer de virkelige godsakene han åpenbart er i stand til å levere på gitar til de andre artistene i sin stall, da jeg synes han er mewr reservert på sine egne plater. Nå er kanskje årsaken at Lupkin så til de grader behersker idiomet Chicago-blues at det smiter over på resten av bandet. Moss leverer nydelig, smakfullt gitarspill gjennom absolutt hele plata og får definitivt Lukpin i næringen hva angår oppmerksomheten på plata. Jeg tviler på at det gjør han noe, for dette er et bandprosjekt, ikke en soloplate for Lupkin.

Bad Luck er en av platas svakeste, men inntrykket rettes umiddelbart opp i den herlige shuffelen Fine Little Thing, der Hundt spiller komp à la Dave Myers, mens Moss legger på de herligste triller a la Robert Lockwood. Likevel er det Lupkin selv som stjeler showet med utrolig fett munnspill. På I'll Be Over You Someday er det Moss tur til å stjele showet med en av årets bluesgitarsoli etter min mening. Snakk om å finne låtens kjerne og så 'roll with the flow'. Vakkert!

Elgin Bounce er en kromatisk instrumental stomper som vil få de dårligste munnspillerne til å kaste sine egne munnspill i elva, mens de beste vil få lyst til å vippe frem tryneorgelet og øve litt til. Det er en av vår tids beste vi hører her, og på denne plata får han virkelig frem potensialet sitt. Han høres flere steder ut som William Clarke, og bedre skussmål kan man vel knapt få. Cell Phone Blues svinger uanstrengt og profiterer på en moderne tematikk og tekst. See That Little Girl er ekstremt Chicago med akustisk diatonisk munnspill og mandolinen langt fremme i lydbildet. Litt middelmådig kanskje, men veldig autentisk.

Hole in My Heart er en av utfordrerne til best låt på plata. Lupkin gjør kanskje sin beste vokal- og munnspill prestasjon her, samt at låta har en naturlig snert som gjør at den bare flyter av sted. Det bør også nevnes at alle sporene her er originaler, skrevet av Lupkin selv. Dette gjør at han høres svært komfortabel ut i sin presentasjon. Blues Again Today er småfunky og fin, og låter ekstremt lik Bill Clarke. Jimmy Reed-inspirerte You're Gonna Be Sorry er et lite mesterverk og åpenbart en slags tribute til Reed, ned til den akustiske munnspillsoloen.

Hook, Line and Sinker er OK, mens Where You Goin' er en av Hard Pill to Swallows få rolige øyeblikk der Tim Wire får vise noe av det han kan på tangentene. Det hele avsluttes med futt og fart i tittellåten, og det bare å konstatere at det har vært en vill tur med Lupkin gjennom Chicago.

Sammen med Gerry Hundts soloplate Since Way Back, er dette kanskje årets sterkeste tradisjonelle Chicago-bluesplate, etter min mening. At begge er gitt ut på Blue Bella Records er prov på at det nytter å være liten.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Hunx and His Punx - Gay Singles

(True Panther)

Klart det er flåsete og klart det er vulgært, men det har blitt en samling låter som utelukkende består av gullkorn.

Flere:

Espers - Espers II
The Modern Lovers - Modern Lovers