cover

Make the Clocks Move

Kevin Devine

CD (2004) - Triple Crown

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Singer/songwriter / Emo / Indierock

Spor:
Ballgame
Wolf's mouth
Noose dressed like a necklace
Not over you yet
A flatline blur
Whistling dixie
People are so fickle
Marie
Country slow glow
Longer that I'm out here
Tapdance
You're my incentive
Splitting up Christmas
Thanks

Referanser:
Elliott Smith
Ryan Adams
Bright Eyes
Dashboard Confessional
Owen (US)
John Mayer
KT Tunstall
matt pond PA

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Litt for mye av det gode

Jeg lurer på hvor mange singer/songwritere det finnes i verden.

Jeg lurer på hvor mange singer/songwritere det finnes i verden.

Mest sannsynlig er det et skremmende høyt tall. Det virker nesten som om folk starter band kun med intensjoner om å gå solo, for å bli en ny Elliott Smith, Ryan Adams eller Chris Carraba, for den saks skyld.

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men personlig begynner jeg å gå mektig lei. Etter tekstene deres å dømme, må singer/songwriterne være et helvete å være sammen med. De syter om damer de ikke får, eller som har stukket fra dem, folk som er kjipe, eller at ingen i verden forstår dem. Singer/songwriterne må rett og slett være utrolig kjedelige. Bortsett fra når de drikker seg sørpe fulle, da, for det gjør de også. De har som regel alkoholproblemer. Man kan jo håpe at man treffer dem en fuktig kveld, men mest sannsynlig begynner de å syte etter hvert. Til slutt går man så drittlei at man ender opp med å gi dem en heftig blåveis, som de garantert skriver en låt om dagen etter.

Kevin Devine er en artist av dette slaget. Han spiller egentlig i et punk/hardcore-band som heter Miracle of 86, men selvfølgelig begynte han å skrive låter som ikke passet i den rammen. Deretter kom de uunngåelige solokonsertene.

Alt skulle med andre ord ligge til rette for at jeg skulle kunne ignorere sytinga og klimpringa på kassegitaren. Problemet er at musikken hans egentlig er ganske så bra. Ja, til tider veldig bra, faktisk. Jeg liker Kevin Devine. Jeg liker låtene hans, jeg liker tekstene, jeg liker stemmen, jeg liker arrangementene, jeg liker produksjonen. Jeg liker faktisk alt.

Låtene er enkle og musikken så langt fra revolusjonerende som den kan bli. Tekstene hans handler om alt jeg nevnte innledningsvis. Kevin Devine har ikke noe nytt å fortelle oss, men det som gjør "Make the clock move" bra, er at han vet det selv.

I know the kid with his guitar,
so drunk and anxious
has been done to death,
but tell me what hasn't,
I'll try it


Kevin Devine tar oss med på en svært personlig ferd, som går fra tristere enn trist til hoppende sommerglad, og fra sparsommelig og akustisk til spretten og elektrisk. Et eksempel er den utrolig artige "People are so fickle", som mest sannsynlig finner veien til en av mine grillfest-mix-cd'er denne sommeren.

Alt på albumet er selvfølgelig ikke like bra.

Ja, jeg vet jeg sa at jeg liker alt, men denne plata lider av noe som gjør at det tok litt tid før jeg ble glad i den. Den har rett og slett for mange låter. 50 minutter med 14 låter som domineres av triste historier, fortalt med kassegitar, blir litt for mye i lengden. Kevin Devine kunne trengt en kar som sa "stopp, nå er det nok! Slutt å spille!" Hadde han kuttet ut tre-fire låter, hadde resultatet vært utrolig mye bedre.

Slik det er nå, er det nesten litt frustrerende.

Men jeg kan ikke annet enn å tilgi Kevin Devine når det er så mye fint her, framført med nerve, intensitet og sjarm. Jeg får heller bare ty til programmeringsfunksjonen på cd-spilleren, så blir alt fryd og gammen. Noe som egentlig er litt rart, med tanke på alle de triste låtene på "Make the clocks move".

Kevin Devine har noe han vil fortelle meg. Jeg har veldig lyst til å lytte til ham, selv om jeg har hørt det før. Jeg tror at store ting kan komme fra denne karen i framtida.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Haust - Powers Of Horror

(Fysisk Format)

Jeg vet ikke hvem som stjal kosebamsene til denne gjengen da de var små, men frustrasjonen det ledet til gjør at de fortjener medaljer.

Flere:

Rosanne Cash - Black Cadillac
Simon Joyner - Out Into the Snow