cover

The Executioners Last Song

Pine Valley Cosmonauts

CD (2002) - Bloodshot / MNW

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Country

Stiler:
Countryrock / Americana / Country & western / Bluegrass

Spor:
Knoxville Girl
I'll Never Get Out of This World Alive
Gary Gilmore's Eyes
The Snake Crawl at Night
Tom Dooley
The Hangman Song
Pardon Me (I've Got Someone to Kill)
Poor Ellen Smith
Miss Otis Regrets
Judgement Day
Great State of Texas
Sing Me Back Home
Oh Death
Hanged Man
The Plans We Made
25 Minutes to Go
Idiot Whistle
Walls of Time

Referanser:
The Mekons
Waco Brothers

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Dead Man Singing

Amerikanske murder ballads benyttes i kampen mot dødsstraff.

Pine Valley Cosmonauts er mer et prosjekt enn et regulært countryband. Det styres av musikeren og maleren Jon Langford (Mekons, Waco Brothers) og en kjernetrio bestående av Steve Goulding, John Rice og Tom Ray. I tillegg til disse kommer en ubegrenset strøm av musikere som deltar på de forskjellige utgivelsene, som så langt teller hyllestalbum til Bob Willis og Johnny Cash.

The Executioners Last Song er ikke bare nok en glimrende plate. Ved å kjøpe den bidrar man også til å støtte en god sak (eller en dårlig sak hvis man er for dødsstraff). Hele overskuddet går nemlig til en organisasjon som kalles The Illinois Coalition Against the Death Penalty (www.icadp.org og www.deathpenaltyinfo.org). Det er en 25 år gammel non-profit organisasjon som kjemper mot dødsstraff i Illinois, staten som etter å ha gjeninnført ordningen i 1977 har tatt livet av et titalls mennesker.

Kosmonautene har med dette alvorlige budskapet til grunn plukket frem 18 nye og gamle mordballader, fremført av et knippe genuine artister. Med glimt i øyet og western-mytologien som bakteppe, viser de at moderne cowboys ikke er like blodige og hevngjerrige som i gode gamle dager.

Kombinasjonen av kjente og mindre kjente artister/låter gjør denne utgivelsen særdeles spennende. Eller hva annet kan sies om en countryversjon av den gamle punkhiten Gary Gilmore's Eyes (av The Adverts), fremført av Waco Broder Dean Schlabowske. Drapsmannen Gilmore var forøvrig den første som ble henrettet (Utah, 1977) etter gjeninnføringen av dødsstraff i USA i 1976, og saken fikk i sin tid bred omtale verden over. Tom Dooley var også en morder som har fått en kjent låt oppkalt etter seg. Det er opprinnelig en folkevise fra Appalachene, og omhandler historien om Tom Dula og drapet på Laura Foster i 1866. Her er det Steve Earle som gjør en solid og tung versjon på kjent vis. Det er en del slike standarder her, men særlig må Jenny Toomeys utgave av Cole Porters Miss Otis Regrets fremheves. Toomie har bakgrunn fra indiepop-bandet Tsunami, men har de senere årene beveget seg nærmere Nashville. Det ser ut til å betale seg, Miss Otis Regrets fremføres i hvert fall her i en nydelig akustisk drakt.

Edith Frost ser også ut til å være i kreativt godlune om dagen, og hennes navn er å finne nær sagt overalt. Det er helt greit, særlig når hun synger så vakkert som på Merle Haggards Sing Me Back Home. Det er i det hele tatt mange kvinner som utmerker seg positivt her; blant andre Janet Bean (Freakwater, Eleventh Dream Day) som i Carter Family-lune fremfører Mel Tillis' The Snakes Crawls at Night, mens den for meg ukjente sangerinnen Diane Izzo gjør Ralph Stanleys Oh Death - en låt som Camper van Beethoven i sin tid udødliggjorde. Her er den i en enda mer skremmende og naken utgave. Puerto Muerto er også et nytt bekjentskap, ledet av en kvinne spiller de flerstemt folkpop på melanskolske The Hangman's Song. Dette er et band som er verd å merke seg.

Nevnes bør også Rosie Flores, med Hank Williams' I'll Never Get Out of This World Alive, Brett Sparks' (fra The Handsome Familiy) drivende versjon av Knoxville Girl og Neko Case sin dansbare bluegrass Poor Ellen Smih. Jon Langford trer også frem ved et par anledninger, både sammen med Johnny Dowd (på Judgement Day), og sammen med Sally Timms (fra The Mekons) på The Plans We Made.

Men dette er ikke bare dystert alvor. Blant de mer humørfylte innslagene er Lonesome Bobs utgvave av Pardon Me (I've Got Someone to Kill) et hyggelig gjenhør (kanskje noen husker versjonen til kultcowboy T. Tex Edwards, fra platen av samme navn). Brødrene Navin tar et skritt vekk fra sitt daglige drømmepop-band The Aluminum Group med Shel Silversteins gysende klassiker 25 Minutes to Go, om en dødsdømts siste 25 minutter.

Enkelte parenteser til tross (Chris Ligons tøvete Great State of Texas, Rick Sherrys Hanged Man, Tony Fitzpatricks høytidelige Idiot Whistle), er dette en suveren skive fra start til mål. Den slutter da også som den begynte med at nytt og gammelt går hånd i hånd, i Paul Burch (Lambchop) versjon av Bill Monroes Walls of Time.

Det er et bredt spekter av amerikansk folkemusikk på The Executioners Last Song, og flust av gode artister med ulik bakgrunn og en rekke klassiske låter. Ved å kjøpe den bidrar du til å støtte en god sak, og da er det vel egentlig ingen særlige gode argumenter for å styre unna?

comments powered by Disqus