cover

Me and Mr. Johnson

Eric Clapton

CD (2004) - Warner Bros. / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues

Stiler:
Deltablues

Spor:
When You Got A Good Friend
Little Queen Of Spades
They're Red Hot
Me and the Devil Blues
Traveling Riverside Blues
Last Fair Deal Gone Down
Stop Breakin' Down Blues
Milkcow's Calf Blues
Kind Hearted Woman Blues
Come On In My Kitchen
If I Had Possession Over Judgement Day
Love In Vain
32-20 Blues
Hell Hound On My Trail

Referanser:
Robert Johnson

Vis flere data

Se også:
Complete Clapton - Eric Clapton (2007)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Clapton på opptrådte stier

Eric Clapton har igjen funnet tiden moden for å vise at han fortsatt er en bluesmann. Denne gang gir han seg i kast med legendariske Robert Johnson.

Det var med stor interesse jeg mottok denne plata. Clapton vender tilbake til bluesen (igjen), og denne gang helt tilbake til Robert Johnsens musikalske arv. Alle låtene på Me and Mr. Johnson er covere av Johnson. La det være sagt med en gang at jeg ikke tilhører de som synes stjernegitaristen nærmest snobber nedover når han spiller blues. Noen synes det er "feil" når en velstående kar som Clapton synger og spiller blues, men dette er selvsagt bare tull. Tvert imot, han gir verdifull oppmerksomhet til en sjanger som er underrepresentert i media, på radio, i platebutikker osv, og det kan ikke være galt. Det er dessuten et hav mellom en tullebukk som Gary Moore og en blues-kjenner som Clapton tross alt er. Men hvordan er plata?

Clapton har aldri vært noen deltablues-gitarist som trakterer slide-gitar, så han måtte nødvendigvis velge en annen tilnærmingsmåte. Johnsens låter har strengt tatt blitt covret nok ganger, så jeg var spent på hva Slowhand kunne finne på med dette materialet. Han velger å gjøre låtene med full instrumentering sammen med en gruppe hederskarer som Doyle Bramhall, Jerry Portnoy, Andy Fairweather-Low og Billy Preston. Ingen dum idé, og det hele høres proft og velspilt ut. Clapton og hans kumpaner lirer i vei på en respektfull og neddempet måte med Claptons alltid behagelige gitar i front. En annen godbit er også Portnoys akustiske munnspill som krydrer de fleste låtene. Det låter bra på They're Red Hot hvor Bramhalls slide og Prestons piano makter å løfte låten til noe mer enn en blek kopi av originalen.

Slike øyeblikk finnes på skiva, men det er ikke mange av dem. For ofte låter det nettopp velspilt, koselig og dyktig. Clapton synger også helt greit. Men originalene hadde en fandenivoldskhet, angst og paranoia som Clapton ikke makter å gjenskape. I mangel av bedre ord mangler denne platen nerve, og det er aldri bra på en bluesplate. På sin forrige rene blueskive From the Cradle (1994), viste Clapton desperasjon og følelser på en helt annen måte. Her blir det bare en hyggelig kosestund rundt bålet. Plata er på ingen måte dårlig - det er ikke sliten bluesrock - men den blir aldri gripende.

La oss håpe at Me & Mr Johnson kan bli en inngangsport for unge og voksne til originalene (som fortsatt er enkle og få tak i til en billig penge) - da har denne utgivelsen livets rett, og tar jeg ikke mye feil er Clapton selv også fornøyd hvis den kan ha en slik funksjon.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


North Mississippi Allstars - 51 Phantom

(Tone-Cool / WEA)

NMA etterlater de fleste andre redneckband med kjeften full av støv.

Flere:

Richard Swift - Dressed Up for the Letdown
Diverse artister - Østfoldminner