cover

What You Wish For

Ray Weaver

CD (2003)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Country

Stiler:
Americana / Countryrock / Folk / Singer/songwriter

Spor:
Goin' Alone
Big Man
Christmas In Copenhagen 1996
Train Whistle Guitar
Why Do Trains Run At Midnight (Live)
Grandma's Place
American Highway
Lifeline
Goodbye Little Sandy
Empty Soul
What You Wish For
Grandma's Place (live)

Referanser:
Guy Clark
John Prine
Tom Russell
John Mellencamp
Steve Earle
Tom Pacheco

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Imponerende!

Dansk-amerikanske Ray Weaver leverer en plate i ekte John Prine/Guy Clark stil.

What You Wish For er forankret i god gammeldags amerikansk singer/songwriter tradisjon der teksten står i sentrum, og det å fortelle en god historie er selve målet med musikken. Ray Weaver skriver rørende og noen ganger dypt personlige sanger om familie, knuste drømmer, håp og kjærlighet. Albumet er spilt inn i Danmark med hjelp av Rays familie og nære venner, og resultatet er en fin og jordnær debutplate. Weaver er en godt voksen kar, og hans gripende fortellinger om hardt arbeidende og fortapte sjeler på den gale siden av den amerikanske drømmen er troverdige og velskrevne. Platen har en fin produksjon og bærer ikke preg av Nashvilles samlebånds-country; dette er så ekte man får det, rett fra sjelen. What You Wish For veksler mellom røffe countryrockere, nakne akustiske fortellinger og et par seige blueslåter, og Ray Weaver og kompani takler alle forgreiningene på americana-treet.

Albumet åpner med en tøff countryrock låt Goin' Alone, hvor Ray framstår som en heartland-rocker à la John Mellencamp og Steve Earle, et veldig fornøyelig spor som raskt fanger oppmerksomheten. Turen går videre til den Tom Pacheco-aktige Big Man, og deretter til albumets første store høydepunkt: Christmas In Copenhagen 1996. Her finner vi Ray alene med kassegitaren, og det er et fint driv han klarer å skape helt alene. Dette er en veldig personlig sang om savn og lengsel. Det er så sårt og vakkert at man sitter med gåsehud helt opp til ørene. Weaver synger med en varm stemme og ikke et øye er tørt når refrenget går mot slutten: "Until it steals your heart, you never know just what cold is, tonight I wish this train ran all the way to Texas."

Det neste store høydepunktet på albumet er Grandma's Place, enda en personlig sang, som kommer til etterlate deg med klump i halsen og tårer i øyekroken. Med kassegitar, litt banjo og fin koring forteller Ray om barndommen, og de fine tidene hos bestemoren sin. Noen vil nok si at dette høres vel sentimentalt ut, og det er mulig, men om du har hørt Desperados Waiting On a Train eller Grandpa Was a Carpenter så regner jeg med at du vil sette pris på denne også. Etter min mening er det en gave å kunne skrive om et så sentimentalt tema uten at det blir pinlig eller påtatt; dette er en gave Ray Weaver tydeligvis er velsignet med. "So lord when I die don't take me to heaven, let somebody else fill that space, just set my feet down on the road I remember, and I'll walk up to my grandma's place."

Kvaliteten på albumet daler et par hakk med American Highway, som høres ut som John Mellencamp på en dårlig dag. Men det hele når nye høyder når Ray sparker ut bandet og framfører enda en gripende fortelling helt alene med Lifeline. Her forteller han en flott historie om en alkoholisert vandrer som gjenvinner livslysten og setter flaska på hylla. En trist sang, som er fylt av håp. Dette er Ray Weaver på det næreste, man kan høre fingrene treffe gitarstrengene, forsiktig hvisken inn i mikrofonen, men i refrenget bretter han ut den varme røsten sin: "Can you throw me a lifeline, can you hear a lost soul's last prayer, can you throw me a lifeline lord, or am I too late, is there nobody there?"
Så går turen til Goodbye Little Sandy, en sang om drømmer men temaet "savn og lengsel" melder seg også her. Og igjen blir det helt klart at det akustiske lydbildet kler Ray Weaver best. Empty Soul er den siste rocka låten på plata, en røff bluesaktig sak med mye bra slide-arbeid.

Etter dette melder tittelkuttet seg, enda en vakker akustisk låt som handler om livet på den andre siden. Ray Weaver skriver veldig detaljert og fortellende, og det er ikke galt å plassere ham i samme bås som Tom Russell, Kevin Welch, Guy Clark og John Prine. Holder Ray Weavers musikk samme kvalitet som noe av disse? Ja, han skriver virkelig gode og minneverdige sanger som man kommer til å ville høre om og om igjen. Mye av dette har å gjøre med den røffe, men jordnære produksjonen som får tekstene hans til og virke enda mere troverdige. Jeg kan virkelig ikke be om stort mer. Når tittelkuttet svinner hen får vi servert en live-versjon av Grandma's Place, en liten ekstra godbit med på kjøpet.

What You Wish For er en imponerende og moden plate, og jeg vil anbefale alle som liker John Prine og Guy Clark om å sjekke ut dette albumet. Ray er et friskt pust, og det er aldri negativt i denne sjangeren. Et par av låtene trekker ned helhetsinntrykket en smule, men bortsett fra dette burde What You Wish For være en sikker vinner hos alle americana-fans.

"Be careful what you wish for, be thankful for what you have, cause all your dreams might come true tomorrow, and you may wish they never had."

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Antony and the Johnsons - Antony and the Johnsons

(Secretly Canadian)

Mørk og sørgmodig røyndomskildring frå teater- og cabaret-underhaldar Antony. Nevnte eg at albumet også er ei musikalsk skattekiste?

Flere:

Tom Waits - Blood Money
Arve Henriksen - Sakuteiki