cover

Statements

Jon Balke Batagraf

CD (2005) - ECM / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
World

Spor:
Haomanna
Butano
Rraka
Doublespeak
Pregoneras del Bosque
Betong
Altiett
En Vuelo
Pajaro
Whistleblower
Karagong
Unknown

Referanser:
Jon Balke Magnetic North Orchestra
Brian Eno
David Byrne
Jon Hassell

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Lekelystne rytmeeksperimenter

Jon Balke og Batagraf bryter vestlige musikk-konvensjoner.

Vi som pleier å omgi oss med pop, rock og "ymse typer populærmusikk" (som en av Harald Eias karakterer kanskje ville sagt...) opplever sjelden at RYTME i seg selv blir et bærende og viktig element i musikk. Rytmen er der, og skal være der, men bare som noe som skal støtte og holde opp melodien. Rocketrommiser holder takten, men tar ikke over - det viktigste er gitarriffet, melodien eller vokalen. Annerledes er det på den nye platen til Jon Balke. På Statements er det rytmen som står i fokus. Det er rytmene og ikke melodiene som driver musikken fremover.

Balke, pianist og komponist, er blant annet kjent for prosjektet Magnetic North Orchestra. Nå har han startet et nytt musikalsk kollektiv: Batagraf. Grunnstammen i Batagraf består av perkusjonister og trommeslagere: Kenneth Ekornes, Harald Skullerud, Helge Andreas Norbakken og Ingar Zach. Flere av disse har bakgrunn fra såkalt verdensmusikk. Dette kommer tydelig frem på platen. Musikken på Statements er et slags mote mellom rytmisk verdensmusikk, organiske lydbilder, improviserte melodier og tekstresitasjo(!). Noe underlig? Ja. Men fengende? Ja!

Utenom perkusjonistene består gruppen Batagraf av Jon Balke på keyboards, Frode Nymo på sax og Arve Henriksen på trompet. I tillegg resiterer Sissel Henriksen tekster på engelsk og Miki N'Doye på det afrikanske språket wolof. Resultatet er et blandingsprodukt. Rytmene ligger i bunnen, Balke legger akkorder og melodilinjer på keyboard, Henriksen og Nymo spiller noen soloer, og Henriksen og N'Doye resiterer... som om ikke dette skulle være nok har Balke lagt inn medieklipp på spansk (i et intervju med Carl Kristian Johansen på ballade.no forteller han at det er fordi han er fascinert av rytmikken i det spanske språket). Likevel blir resultatet overraskende helhetlig: Rytmisk musikk med et "organisk" preg, som ligger langt fra det rene og minimalistiske som ofte preger utgivelser på ECM.

Så kan man spørre seg: Hva er det som gjør at Jon Balke og Batagraf har ønsket å gi verden akkurat denne musikken? Og viktigere: Hva kan det gi lytteren? Balke sier til Ballade at han ønsket å utforske rytmikkens muligheter, og i tillegg se hvordan man kan veve sammen musikk, tekst og medieuttrykk. Etter min mening har Balke lykkes med å utforske rytmikken: Det er faktisk rytmene som bærer denne platen fremover, selv om den også inneholder vakre melodiske partier. Derimot oppfatter jeg en del av det andre - medieklippene på spansk, for eksempel - som mindre vellykket. Det er ikke alltid eksperimentvilje er av det gode. En del av tingene på platen bidrar ikke til den musikalske helheten, og i blant kan det faktisk virke påklistret.

For denne anmelderen er det en kjepphest at musikalske eksperimenter skal uttrykke noe. Det er ikke noe mål i seg å finne på rare ting! For at ny musikk skal bli interessant, må den også si noe nytt, noe som ikke kunne sies gjennom de gamle musikalske uttrykkene.
Gjør Batagraf dette?
Er det mer enn tom eksperimentvilje?

Jeg tror det. Jeg sier tror, fordi dette er musikk man må lytte til på en annerledes måte. Vestlig musikk, både klassisk og popmusikk, er ofte bygget opp rundt melodi. Vi vestlige lyttere lytter derfor ofte etter melodiene når vi hører på musikk. Dette er en lyttemåte jeg ikke helt klarer fri meg fra. Også på denne platen liker jeg best de sporene der melodien - på flere av sporene urovekkende, i blant nærmest med skrekkfilm-preg - står i fokus. I blant, der det bare er rytme og trommer, kjeder jeg meg.

Men denne platen inviterer egentlig til en annen lyttemåte. I afrikansk musikk, og forsåvidt i mye elektronisk musikk, funk og dansemusikk, er det rytmen som er i fokus. Hvordan lytter mennesker som vokser opp i en slik musikalsk kultur? Det vet jeg ikke. Men jeg tror at det er en slik lyttemåte Statements inviterer til. En lytting som ikke primært leter etter melodier, men som finner glede i rytmiske strukturer og sammenhenger. For den lytteren som klarer å fri seg fra vår vestlige, melodifikserte tvangstrøye, kan Statements bli et svært interessant bekjentskap.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Tinariwen - Amassakoul

(Wrasse)

En gjeng tidligere krigere fra Mali med en plate som gir ørkenen liv.

Flere:

Shining - Blackjazz
The Twilight Singers - Dynamite Steps