cover

Backwards Into the Backwoods

Stian Carstensen

CD (2004) - Winter & Winter

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Etnisk / Hillbilly / Prog / Sigøynermusikk

Spor:
Dimitri's Polynesian Vacation
Death of a Neutered Choir Boy
See Fair Lis (Is Her Veneer Real?)
Backwards Into the Backwoods
Zat was Zen... Zis is Now
Improvisation Nº I
Improvisation Nº II
Improvisation Nº III (based on a traditional Bulgarian song)
Improvisation Nº IV
Improvisation Nº V
Gyorgy's Appalachian Vacation
What's That Horsehead Doing On My Pillow?
(Look Grandpa!) Buckwheat's On Bogweed
One Legged Cow's New Age Square Dance
Vlad Tepes' Two-Step (Swing That Bat...) (based on a Transylvanian traditional melody)
Funeral March For a Neutered Choir Boy

Referanser:
Charles Mingus
Farmers Market

Vis flere data

Se også:
Høstsløv - Stian Carstensen & Frode Alnæs & Arild Andersen (2006)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Balkan-jazz-curry (hot!)

Prog-rock, balkanmusikk, folkemelodier, improviserte stykker på trekkspill og hæla-i-taket-jazz: Merkelig og fantastisk fra Stian Carstensen.

Kan musikk sammenlignes med mat? I så fall er Britney fastfood: Lettfordøyd, men det metter ikke så lenge. Jazzmusikk har ofte en touch av det franske kjøkken: Rene smaker, til dels minimalistisk. Stian Carsensens Backwards Into the Backwoods kan kanskje karakteriseres som jazz. Men det smaker definitivt ikke rent, avstrippet eller minimalistisk! Den kan best sammenlignes med en curry-gryte (tillaget i wok med HØY temperatur). Her er det mange smaker, mange ingredienser. På en knapp time lar Carstensen oss smake prog-rock, balkanmusikk, folkemelodier, improviserte stykker på trekkspill og hæla-i-taket-jazz.

Når jeg presenterer CDen slik kan man kanskje få inntrykk av at dette er et sammensurium. Litt herfra, litt derfra, så putter vi det sammen og ser hvordan det blir... Iblant blir det slik når jeg lager mat. I pur entusiasme over å kunne krydre drukner jeg råvarene i hvitløk og chili. Til slutt smaker det ingenting, de forskjellige smakene slår hverandre i hjel. Noe slikt er ikke tilfelle med Backwards Into the Backwoods! Man skulle ikke tro det, men hos Carstensen passer alt sammen. Balkanmusikken, prog-rocken, atonalitet, fengende melodier: Delene utfyller hverandre og skaper sammen en fungerende helhet. Etter å ha hørt ut CDen satt jeg igjen med en følelse av at slik, akkurat slik var det det skulle være - her stemmer alt, her er det ingenting som mangler og ingenting som er overflødig.

Et åpenbart referansepunkt er Charles Mingus, jazzens store geni (etter min mening større enn Miles og Coltrane). Ikke misforstå: Mingus' musikk er totalt forskjellig fra Carstensens. Men gi-f...-holdningen er den samme. Mingus var eklektisk, plukket her og der men satte sitt personlige stempel på alt han gjorde. Det gjør Carstensen også. Dessuten har de felles et sjeldent driv, en energi som driver musikken stadig fremover. Store ord? Ja. Men Carstensen har skapt musikk som faktisk roper etter store ord. Sammen med Arve Henriksen (trompet/vokal), Jarle Vespestad (trommer), Håvard Wiik (piano) og Ernst Reijseger (cello) gjør Carstensen denne musikken til noe helt utenom det vanlige.

Å lytte til Backwards... føles som å legge ut på en reise (beklager klisjéen). Man opplever mye underveis, og kommer frem - hvertfall gjorde jeg det - som et litt klokere menneske. Det er mye smerte i denne musikken. Ikke alltid åpenbar, i blant kan den bare anes, såvidt, under overflaten. Men den er der. Og det er som om Carstensen vil si at ja, det kan gjøre vondt, men det er ikke så farlig, det kan gjøre vondt, men vi kan også le. Det er mange morsomme ting vi kan le av her. I Carstensens musikk tar ikke melankolien og smerten over. Den konfronteres med humor og fandenivoldsk energi. Så når vi endelig kommer frem, etter en eklektisk time, har vi forstått noe: Det kan gjøre vondt men vi kan likevel gjøre morsomme ting underveis. Som for eksempel å høre på Backwards into the Backwoods.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Okkervil River - The Stage Names

(Jagjaguwar)

Okkervil følgjer som vanlig sitt dynamiske løp mellom frådande stryk og varlege kulpar, men med litt meir popsnert i understraumen denne gongen.

Flere:

Magnet - On Your Side
Stereolab - Sound-Dust