cover

Bartók

Annar Follesø & Björn Nyman & Christian Ihle Hadland

CD (2005) - 2L / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Klassisk

Stiler:
Samtidsmusikk / Kammermusikk / Jazz

Spor:
Sonata for solo violin:
1. tempo di ciaccona
2. fuga
3. melodia
4. presto
Sonata II for violin and piano:
5. molto moderato
6. allegretto
Contrasts for violin, clarinet and piano:
7. verbunkos
8. pihenö
9. sebes

Referanser:
Igor Stravinsky
Benny Goodman
Johann Sebastian Bach
Claude Debussy

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Encore!

Meget vellykkede tolkninger av Ungarns store komponist.

Under arbeidet med balletten Den Forunderlige Mandarin ble den alltid fascinerende Bela Bartók kjent med de musikalske nybrott Stravinsky og Schönberg utførte i rasende tempo mellom 1910-1920. Dette var modernismens frenetiske gjennombrudd, de store musikalske skandalers tid og selv ikke en sindig mann som Bartók, oppfylt av sitt eget unike musikalske prosjekt, kunne komme uberørt og upåvirket fra et slikt eksplosjonsartet kvantesprang innen musikkutøvelse og -forståelse.

Bartók var Ungarns store komponist i det tyvende århundres første halvdel, men en mye misforstått og hundset figur. Den nasjonale strømning i hjemlandet var langt mer hard edge enn Bartóks vare sinn, og hans iherdige virke med å smelte folkemusikk inn i et kunsmusikalsk uttrykk vakte ikke noen unison åtgaum i et turbulent Ungarn, ulikt den mottagelse en Grieg eller Halvorsen fikk i Norge. At Bartók gjennom hele sitt virke var åpen for nye musikalske impulser og infuserte sine egne komposisjoner med disse gjør hans store verk svært rikt og mangeartet. Alt han skrev er unikt på hvert sitt vis, noe som kommer godt fram på Follesbø/Nyman/Hadlands CD med sonater og kontraster for fiolin, piano og klarinett.

Plata åpner med Bartóks avsluttede verk, en Yehudi Menhuin-kommisjonert sonate for solofiolin, et verk skrevet under trykket av eksil, dårlig helse og skral økonomi. Musikken er vibrant levende, særlig gjør Annar Follesøs fiolin et sterkt inntrykk i temposatsen. Musikken kommer i dramatiske kast, en type eruptiv inspirasjon virker ha gjort seg gjeldende hos den syke komponisten. De melodiske kvaliteter er framtrende, men de krever aktiv lytting. Det er i Bartóks melodiske overskudd at kontrasten til for eksempel den mer kalkulerende Schönberg blir åpenbar, og hvor Bartók viser seg med mollstemt varme som gjør dette til et verk av stor skjønnhet. Andresatsen Fuga er makeløs i sitt virtoust framførte filigran, en utfoldelse som så kontrasteres av tredjesatsen Melodia med sitt lengselsmanende patos. Fantastisk! Den avsluttende Presto binder kompositorisk an til Bartóks strykerkvartetter og er en annen historie. Folkemusikkelementet er her svært hørlig.

Sonate nr. 2 består av to satser og oppviser hele Bartóks kompositoriske univers. Første sats er svært dramatisk, høyt og lavt i stigninger og kast. Den drastiske klangen i Hadlands klaverspill stanger mot felas kvasse hogg i en duell på kontraster. Her er mye symmetri, og parallelliteter i vekselbruk og repeteringer florerer. Satsen fortettes stadig og framstår som sammentrengt og kompakt i sin virkning før den gir rom for den usedvanlig energiske annensatsen. Denne minner om en dampmaskin som for fulle stempler hiver seg over et imaginært stup før den tungpustet peser seg oppover nye motbakker. Mye kraftfull og mandig musisering underveis.

Plata avrundes med Kontraster for fiolin, klarinett og piano, som visstnok er Bartóks eneste triokomposisjon. Denne kom i stand på oppfordring fra hans landsmann, fiolinisten Josef Szigetti og selveste Benny Goodman, The king of swing himself, mannen med den gyldne klarinett. Det interessante her er ikke minst Bartóks åpenhet for jazzen, noe kunstmusikken først på denne tiden begynte å vise en smule godvilje til. Stravinsky, Ibert og Milhaud var ute med jazzinfluerte komposisjoner på 30-tallet, og Bartóks trio hadde sin urframføring 9/1-1939. Verkets todelte struktur er dannet som mønster av en klassisk ungarsk rapsodi, og nettopp det rapsodise er det som rimer så godt med jazzen. Verket var en suksess for Bartók, en kjærkommen sådan, og kom raskt ut på plate (78-album, i dag tilgjengelig på CD).

Béla Bartók syntes å ville vise det kontrasterende ved det innbyrdes samspillet og instrumentene er satt opp mot hverandre i en slags ballettaktig runddans der jazzen blir et frittsvevende element oppi de skjøre og instrument-rene klangene som preger særlig andresatsen Pihenö. Vi får opplyst i det informative CD-heftet at førstesatsen henspiller på en ungarsk rekrutteringsdans, mens andresatsen er en av Bartóks nattstemninger, "komplett med alle sommernattens lyder på landet, froskekvekk, fuglekvitter og insektsurr." Tredjesatsen vender tilbake til dansen, men i et mer stramt og tradisjonelt snitt enn førstesatsens tonale stemninger. Her benytter han en oppstemming av g-strengen til giss og en nedstemming av e-strengen til ess for å oppnå et gjennomgående preg av to forminskede kvinter. Disse er de berømte tritonus-intervaller, kjent fra musikklitteraturen som et sted man ikke gikk innen klassisk vestlig musikktradisjon. Resultatet er særegent, paret med den raske dansens litt smådjevelaktige preg er det full pinne på avrundingen av denne fortinnelige utgivelsen.

Spillet er klart, rent og meget skarpt klingende. Det er helt sikkert en tilsiktigelse, og vi legfolk og fuskere udi faget "omtale av klassisk musikk" kan bare bukke, takke og rope på encore!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.