cover

Timesbold

Timesbold

CD (2002) - Secretly Canadian / Trust Me / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Lo-fi / Indiepop / Americana

Spor:
Gin I Win
Sewn In Seems
Sin(g)
Ee Cummings
House Demands
Water Bearer
Word
Some Awful Men
Knife Attack
It's Been A Fine Time...
Van Gogh

Referanser:
Will Oldham
Lambchop
Smog
Elliott Smith
St. Thomas

Vis flere data

Se også:
Eye Eye - Timesbold (2004)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Varme og lekne favorittlåter

Meget spennende debut av unge amerikanere som hører mye på helter som Will Oldham og Elliott Smith.

Å lese i et presseskriv at dette kan sammenliknes med Will Oldham, Lambchop og andre behøver ikke alltid å være den beste motivasjonen til å sette seg ned og lytte på et nytt band. Overnevnte referanser burde selvsagt tirre nysgjerrigheten i stor nok grad, men det har blitt ganske mange nye unge amerikanske band som henter inspirasjon fra den kanten de senere år. Og alle skuffer de på et viktig overordnet punkt: låtskrivingen holder ikke mål. I så måte var det en stor overraskelse når åpningslåta Gin I Win på Timesbolds selvtitulerte albumdebut starta, og undertegnede ikke hadde annet enn å gjøre enn å smile bredt.

Timesbold er fra Brooklyn, New York og har som mange andre deltatt på diverse samleplater og også gitt ut den obligatoriske debut-sjutommeren. Men ikke før debutplata nå er ute har jeg fått sjansen til å høre det unge amerikanske bandet, hvis alder er i midten av 20-årene. Og hvilket debutalbum det har blitt! Jeg nevnte åpningslåta Gin I Win, som er en perfekt åpningslåt, en virkelig indie-klassiker på høyde med det aller beste fra, ja, hvilket som helst annet band. Den er en kraftfull akustisk rockelåt som tar av akkurat passe mye, men bare for å roe seg ned igjen. Så interessen er satt for resten av plata, nettopp det en åpningslåt ofte bør gjøre.

Etter den sterke åpningen griper de ikke tak i lytteren på samme måte, men de skuffer så absolutt ikke. Det kreves bare at man lytter litt ekstra godt etter. For i løpet av de 12 låtene her (medregnet et flott "skjult" spor) finnes det flere sjarmerende historier spilt av unge amerikanere man ikke helt skjønner har ventet så lenge på å slippe sin første plate. Modenheten er kanskje det som imponerer mest. Og stemmen til vokalist Jason Merritt. Han er veldig viktig her, og sammenlikningen med trollmannen Will Oldham bør man absolutt tørre å sette i lyset. Stemmen generelt og resten av bandet spesielt mangler selvsagt den livserfaringen og visdommen som gjør så store artister som nevnte Oldham og for eksempel Jason Molina (labelkompis Songs: Ohia) interessante og voldsomt engasjerende, men de tar de sannelig igjen på sin ungdommelige lekenhet. Legg bare merke til hvordan Some Awful Men starter, den er nesten ubetydelig hvis man ikke hører Word som er sporet før først, men gjør man det så får de også sin helt spesielle magi sammen.

Selv om dette er et helt og sammensatt album er det de store enkeltlåtene som fungerer aller best. Jeg nevnte åpningslåta i tillegg til "paret" Word og Some Awful Men, hvis jeg også tar med It's Been A Fine Time... og Van Gogh så har du noen av de beste låtene som finnes i denne sjangeren for tiden. Og Max Avery som skriver låtene skriver _nydelige_ låter. De blir sunget av Merritts skjøre men samtidig store vokal og spilt av Avery, Merritt og Dan Goebel i tillegg til en rekke gjestemusikere på en vakker og meget troverdig måte. Bandet består faktisk bare av nevnte tre gutter på papiret men det trengs selvsagt hjelp når du velger "instrumenter" som vinglass, teposer, gammel vinyl og diverse "bøyde ting"... I tillegg så høres selvsagt klassiske virkemidler som banjo, theremin, harmonika og flere akustiske instrumenter. Det skapes en flott nærhet og varme av alt dette.

Alt i alt en strålende debut av et amerikansk band som garantert ikke har laget sitt beste album. Et nytt album er allerede kommet langt "in its making" og oppfølgeren skal være klar allerede i løpet av 2003. Og litt morsomt er det jo også at Oslo-selskapet Trust Me med Marit Karlsen fra NRK Petre (Roxrevyen tirsdag og Karlsens Kabin) i spissen, gir ut bandet i Norge, resten av Europa og Asia.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jim O'Rourke - I'm Happy, and I'm Singing, and a 1, 2, 3, 4

(Mego)

Jeg er glad. Jeg synger. Og 1,2,3 nydelige kutt fra alternativscenens vidunderbarn.

Flere:

Throw Me the Statue - Moonbeams
Einar Stray - Chiaroscuro