cover

Automatic Thrill

Gluecifer

CD (2004) - Epic / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock

Spor:
Automatic Thrill
Take It
Car Full Of Stash
Here Come The Pigs
Dingdong Thing
A Call From The Other Side
Shaking So Bad
Freeride
Put Me On A Plate
Dr. Doktor
The Good Times Used To Kill Me

Referanser:
The Stooges
The Sonics
The Rolling Stones
The Who
MC5
Didjits
New Bomb Turks
Queens of the Stone Age
Johnny Cash

Vis flere data

Se også:
Basement Apes - Gluecifer (2002)
Reversed EP - Gluecifer (2002)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Fornyelse basert på et solid fundament

Medlemmene i Turbojugend blir stadig yngre, usminkede Gluecifer setter skapet på plass.

Rockens Konger er tilbake med dunder og brak, og som vanlig er det bare for oss dødelige å bøye oss i støvet. Med sitt femte studioalbum siden 1997 klarer Gluecifer atter en gang å fornye seg uten å miste sitt umiskjennelige og innarbeidede sound. Den musikalske utviklingen fra forrige plate Basement Apes (2002) er tatt enda et steg videre, og kanskje har stilen blitt litt råere, gitarene litt ekstra hylende, trommene et hakk mer brutale, og vokalen tråkker ned hittil ukjente hulganger.

Musikken henter fortsatt hovedinspirasjonen fra den møkkete punken på seksti- og syttitallet. The Stooges, Sonics og Rolling Stones er stikkord, via The Who og MC5, til Didjits og New Bomb Turks. Allikevel er det ingen tvil om at gutta følger med på hva som rører seg ellers i dagens rockebilde, både Queens of the Stone Age og The Soundtrack of Our Lives slenger i periferien, og det er også tid til en dose Johnny Cash.

Etter Basement Apes brukte Gluecifer mesteparten av det påfølgende året til å turnere. I løpet av vinteren og fram mot sensommeren 2003 ble innspillingen av Automatic Thrill unnagjort, som sist med Kåre Christoffer Vestrheim ved produsentspakene. Og kontinuitet er det også fra bidragsyterne Cato Salsa fra Cato Salsa Experience og Krisvaag fra We som nok en gang leverer varene. Med dette femte albumet feirer Gluecifer tiårsjubileum som band på en fortreffelig måte.

Platas første singel er A Call From The Other Side, en manisk, suggererende rocker med et knalltøft refreng. Låta burde appellere til både nye og gamle fans av bandet, litt utypisk oppbygd, men typisk bra. Den harde kjernen har ingen grunn til å frykte noe, de klassiske Glueciferlåtene er på plass, boogierytmene svinger fett i Dingdong Thing, og ikke bare en, men to knallharde knyttnever rett i trynet på Put Me On A Plate og Dr Doktor.

Men en skikkelig klassisk Glue-fix får man på låtene Take It og Car Full Of Stash. Begge knalltøffe partylåter, med den vanlig blandingen av en dose melodisk åttitallsmetall, en bredbent framføring og en tongue-in-cheek ironi hos Biff Malibu, som høres ut som han har leppa vrengt verre en Billy Idol på speed. Dette er låter som skriker etter å bli spilt live, og Gluecifer skuffer neppe på det området.

Så er det den andre halvparten av skiva. Som på Basement Apes viser bandet at med et solid fundament er det mulig å bygge stødig i mange retninger. Here Come The Pigs er definitivt ikke standard, nettopp Queens of the Stone Age er det første jeg tenker på når jeg hører den. Synes Biff til og med låter litt som Josh Homme i starten. Produsent Kåre Vestrheim bidrar med theremin, og det er kastanjetter i bakgrunnen. Heldigvis er Gluecifer mye råere enn Queens of the Stone Age, og faller ikke ned i flinkisfella som steinalderdronningene sitter fast i.

Med sitar og piano minner den melodiske Freeride mye om svenske The Soundtrack Of Our Lives. Det ligger selvfølgelig ingenting negativt i dette, da Soundtrack også henter mye inspirasjon fra samme brønn. Dette er den roligste låten på plata, i samme garasjestil som Losing End fra to år tilbake.

Det svakeste sporet på plata er åpnings- og tittellåten Automatic Thrill. Både intens og klaustrofobisk, men man sitter liksom og venter på noe som skal bryte ut av det trange skapet. Dessverre holder låsene beistet inne.

Men hva med Johnny Cash? Lytt på Shaking So Bad og særlig The Good Times Used To Kill Me. Biff Malibu hedrer den salige Mannen i Svart så det gir frysninger på ryggen. Nakkehårene formelig reiser seg i stram giv akt på platas avslutningskutt, en overnaturlig, drivende og magisk tributt til en av tidens største stemmer. Får man ikke gåsehud av dette, er man død.

Automatic Thrill levner ingen tvil om at dette virkelig er The Return of the Kings. I disse dager hvor medlemmene i Turbojugend blir stadig yngre, er det godt kongene vender tilbake for å vise alle de vantro at den aller beste rocken i verden fortsatt kommer fra fem usminkede karer fra Oslo.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Simon Joyner - Skeleton Blues

(Jagjaguwar)

Skeleton Blues er countryrock frå baksida av stadion, blues frå ein dysfunksjonell avenue, og folkrock med klør frå ei sjel som blør.

Flere:

Svein Finnerud Trio - The Complete Released Works 1968-1999
The New Pornographers - Twin Cinema