cover

Crescent

Claypipe

CD (2005) - PseudoArcana

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Halv måne, mørk natt

'Bank ikke leirpipe mot en stein, og sett ikke en trepipe nær ilden.' Ordtak fra Burma.

Claypipe er en duo bestående av Antony Milton og Clayton Noone. De har en tretommer bak seg tidligere (innspilt senere enn denne), utgitt på Jewelled Antler. Crescent slippes på PseudoArcana, men er tidligere utgitt på Root Don Lonie for Cash.

Årsaken til den skjematiske innledningen grunnes at med de tre linjene vil enkelte allerede ha avslørt hva det er lov å forvente her. Milton driver PseudoArcana hjemme i New Zealand, et selskap som formelig renner over av eksperimentelt snacks (Moglass, Skaters, Peter Wright, Franciscan Hobbies ++). Noone tjener til salt (men neppe noe mat) som bestyrer av lilleputtselskapet Root Don Lonie... Hans alias er CJA, omtalt tidligere her på siden som bidragsyter til den flotte samleplaten The Tone of the Universe (utgitt på PseudoArcana). Båndene til amerikanske Jewelled Antler retter søkelys mot artister som Thuja, Uton og The Ivytree. Vi sirkler her altså rundt kiwi-improv og yankee-frisyn.

Med andre ord, vi skal igjen opp i sfæren - eller ned i myra, alt ettersom. Crescent består av fire utitulerte spor, hvorav nummer to og fire varer henholdsvis 15 og 12 minutter og spiser det meste av platens 40. Ved hjelp av strenger, buer og lydkulisser (samples, orgel, perkusjon) både av ambient og mer skrapende/forstyrrende art er dette en meget stoisk og sinnsekspansiv utgivelse. Crescent nærmer seg en minimalisme i stilen, der særlig den nære intimiteten mellom gitaren og fiolinen skaper nerve. De to lager stemninger/bilder av episk storhet og evig mørke, med foruroligende undertoner.

Den innadvendte retningen til Claypipe vil sikkert falle i god jord hos Constellation-fans, særlig band som Set Fire to Flames og Hanged Up. Men Claypipe er altfor langt ute til å kunne plasseres i ferdiglagde båser. Assosiasjonene strømmer likvel på, fra filmen Dead Man på 3 der Noone drar langsom twang mot Miltons besatte strengegnikk, til minimalister som Tony Conrad. Mest offensive er de på korte 2, der Noone går berserk med gitaren og de er nærmere Sonic Youth enn frifantfolk. Det er uansett ikke det viktigste å plassere Claypipe musikalsk. Hovedpoenget er at de med disse opptakene har skrudd sammen en underfundig og meget fascinerende plate man ikke blir fort ferdig med. Man kan velge å la Crescent ligge lavt i bakgrunnen og spre dunkle stemninger i rommet, eller man kan skru opp å la seg fylle helt og fullt av duoens langsomme måneformørkelse av en plate.

Vær tålmodig. Claypipe tar dronefolk til nye dybder med Crescent. Lukk øynene, åpne ørene og vær forsiktig med ilden.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Like Rats From a Sinking Ship - We Get Along Like A House On Fire

(The Perfect Hoax)

Heseblesende galskap, aggressivitet, stakkato temposkifter og nihilisme. Vel, det er i hvert fall et forsøk på å sette LRFASS i bås.

Flere:

Antony and the Johnsons - Antony and the Johnsons
Jens Lekman - Night Falls over Kortedala