cover

Stain

Living Colour

CD (1993) - Epic / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Fusion / Hip-Hop / Alternativ / Metal / Punk / Prog

Spor:
Go Away
Ignorance Is Bliss
Leave It Alone
Bi
Mind Your Own Business
Ausländer
Never Satisfied
Nothingness
Postman
WTFF
This Little Pig
Hemp
Wall
T.V. News
Love Rears Its Ugly Head (Live)

Referanser:
Rage Against The Machine
Jane's Addiction
Red Hot Chili Peppers
Faith No More
Bad Brains

Vis flere data

Se også:
Vivid - Living Colour (1988)
Time's Up - Living Colour (1990)
CollideØscope - Living Colour (2003)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


You bastard sinners!!!

We must never take these words too seriously. Words are very important but then if we take them too seriously, we destroy everything...

Det skulle gå tre år før Living Colour ga den like monumentale som monumentalt misforståtte Time's Up en 'lillebror'. Grunnene var flere, men først og fremst dreide det seg om at de brukte nesten halvannet år på å turnere sin 1990-utgivelse, herunder Perry Farrells alternative Lollapalooza-turné under sommeren 1991. Da bandet begynte å feste fokus mot studioarbeid igjen kom i tillegg nyheten om at den allsidige Muzz Skillings hadde valgt å hoppe av til fordel for en jobb som bassist på Michael Jacksons Dangerous-turné. Som erstatning kom session-musikeren Doug Wimbish og hans merkbart tyngre bass-tommel på banen.

Under normale omstendigheter er ikke tre år all verden å vente på et oppfølgeralbum. Problemet var at det for Living Colours del dreide seg om årene 1990-93, og at det skjedde fordømt mye i denne lille perioden. For det første hadde Nirvana og Pearl Jam sørget for å feste den hardere rocken i det øvre skiktet av både plate- og livemarkedet. Enda mer besnærende var det at band som Metallica og Pantera, samt et pent kobbel av Living Colours våpenbrødre og 'underdogs' i Soundgarden, Faith No More, Jane's Addiction og Red Hot Chili Peppers, hadde rukket å bli trukket med i dragsuget opp mot markedets A-divisjon. I dette løpet kom Living Colours Stain kanskje bittelitt for sent til å cashe inn på den eksplosive interessen rundt tyngre rock som startet 90-tallet.

Det dypeste 'banesåret' mot Living Colours uttrykk kom imidlertid i 1992 med Rage Against The Machine og deres selvtitulerte debut. Dette albumet bygde i stor grad videre på én av Living Colours patenterte stilretninger: den tungtslående funk-metallen, slik som vi kjenner den fra Funny Vibe, Which Way To America, Pride og This Is The Life. (Merk for øvrig: LC har, tross lefling med soul, pop og hip-hop, aldri begått rap-metall.) RATM bød på et like tematisk som musikalsk kontant og rendyrket budskap å slynge rundt rockefoten, og det satt som hånd i hanske i en tid da alternativ metall i økende grad ble massekonsumert og stereotypifisert hverdagsmat. Det som en gang var Living Colours unike styrke - det massivt eklektiske uttrykket - ble således vendt til en svakhet i sin samtid.

I dette lyset er Stain et regelrett selvmord av en skive. Til tross for at lydbildet er mer samlet, frekvensmessig frodigere og mer kontant, er uttrykket nesten i overkant progressivt, samtidig som bandet tematisk og stemningsmessig legger seg diametralt til den positive og fargeglade tonen de gikk ut med på Vivid fem år tidligere. Optimismen er erstattet med desillusjon. Humøret og smilene er erstattet med avmakt og pur vrede. Living Colours kommentarer til verden rundt favner som vanlig bredt, men ikke like åpent og nyansert: USA og den vestlige verdens moralske forfall, parforholdets konflikter og individets samvittighet - alle disse aspektene kommenteres med en sarkasme som nesten gjennomløpende tipper over i bitterhet, kynisme og (selv)forakt. Vi trenger ikke å gå lenger enn titlene på det åpnende trekløveret for å hente Bevis A: Go Away, Ignorance Is Bliss, Leave It Alone.

Vi går i dybden: Stain sparkes i gang av Vernon Reids mest møkkete thrash-riff til dags dato, og følges opp av et søletungt og brutalt komp som kun henter dagslys i det impresjonistisk svevende refrenget. Lyrisk er Go Away - i mangel på et adekvat norsk ord - like 'svårflörtad' som musikken, og Glover legger på ingen måte bånd på vreden når han beskriver innemurte tankebaner som gir et kynisk og mindre empatisk syn på menneskene og verden rundt seg:

I don't want anybody to touch me
I think everybody's got AIDS
What's the point in caring for you?
You're gonna die anyway
(...)
I see the starving Africans on TV
I feel it has nothing to do with me
I sent my twenty dollars to Live Aid
I've paid my guilty conscience
Now go away!

Med det småfunky riffet som spinner rundt Ignorance Is Bliss dras vi musikalsk tilbake mot Vivid-låta Middle Man, men selv om Glover legger stemmeleiet i et litt lysere og mer jovialt leie, er det fremdeles det selvopptatte postmoderne mennesket som går under kniven:

I'm just trying to survive
Pay my bills and stay alive
All the world's problems ain't my fault
I take it all with a grain of salt

Ignorance is bliss

Leave It Alone runder av Stains åpnende kynisme-trilogi med et funky, men baktungt grunnmotiv. I sin tid fengende nok til å bli albumets første singel, men lyrisk er det - i sin kritikk av den jevne borgers mangel på vilje til å involvere seg - fremdeles på ingen måte noen vennlig håndsrekning:

I... I'm not down with this one
Their motives... are much too severe
And that one... they're much too serious
I don't plan to make this a career

I just leave it alone

Den mer umiddelbare og lekende Bi lar oss i et kort øyeblikk tro at faanskapen er over, og at vi er innvilget amnesti i ransakelsen av våre eksistensielle tankebaner og selvopptatthet. Tilsynelatende en humørfylt liten tøysevise å svinge stumpen til, og kanskje en aldri så liten jovial og oppmuntrende håndsrekning til våre nye venner (husk dette er 1993 - biseksualitet hadde ennå ikke blitt 'mote') i kategorien 'biseksuelle'?

Everybody wants you when you're Bi

Joda, hadde det ikke vært for at det etter hvert sniker seg inn en aldri så liten mistanke om at vi har å gjøre med et godt gammeldags virkemiddel som ironi, pakket inn i florlette drag av sarkasme. Først på 4:18 bekrefter Glover mistanken, og med det gis låta den samme tosidigheten som kategorien mennesker den beskriver:

Everybody's fucked up with their sexuality
You like it both ways

Herfra og nesten ut blir dessverre tekstene liggende å tvære en smule rundt Living Colours "Verden er føkka. Ta ansvar, din jævel"-retorikk. De som lar seg begeistre av spilleferdigheter gis ved flere anledninger muligheter til hakeslipp og "Åh, dæven!"-meldinger, men helhetlig sett legger flere av de etterfølgende låtene i mine ører seg under bandets eget pari. Det seige metall-blues-fundamentet(!) i Mind Your Own Business er for så vidt kuriøst nok i seg. Likeledes de voldsomme stigningene og fallene i tempoet under refrenget, der Living Colour meget eksplisitt viser seg fram som et ekstremt dynamisk og samspilt kombo. Ausländers atonale bisarriteter legger seg opp mot Time's Up-sporet New Jack Theme, men faller litt sammen under mangelen på et like effektivt driv og melodisk løp å hente inn lytteren på. Never Satisfied har på sin side en schwong som de sterkt beklagelig aldri klarer å forløse i det dansbare. Låta blir rett og slett litt for tung i kompet, noe som ikke gjøres luftigere med en tekst full av harnisk og, ja... syting.

Først med Nothingness innvilges vi å trekke frisk luft inn i flatklemte lunger. Calhouns undrende og drømmende avskjed med sin avdøde far ledsages av Reids symfoniske synthgitar, som trekker et luftig men samtidig utpreget melankolsk slør over Glovers merkbart tilbakelente og sorgtunge vokal:

Although there are many, I look for no one, no one but me
I search for things that are taking me high and far out of reach
But this is the place I call my home
I live with the lies and the fear all alone

Nothingness
(...)
Nothing lasts forever

Vi innvilges imidlertid ikke mer enn tre og et halvt minutt for å trekke luft i vannskorpa før Living Colour trekker oss ned på et nytt dypdykk i menneskesinnets mørkeste kanaler på vei mot galskapen - denne gang med en effektivitet og tyngde som gjør sporet Postman til et av bandets beste og mest ekspressive gjennom hele diskografien. Kompet er bånntungt solid og brutalt, med et paranoid lydbilde der hviskende stemmer flyter inn og ut av kanalene både foran, bak og i direkte kommentar til vokalen. Det gir en ypperlig presenning for Glover å fylle med et merkelig neo-gotisk romantiserende lyrikkbilde (Hint: Sier uttrykket "Go postal" deg noe?):

I am an angel, stand in the corner, nobody sees me
Invisible angel, make certain signals. Only I know what they mean

Dogs and demons walk in my head
I am deep under pressure
I understand what I have to do now
I know I'm just following orders
(...)
Heavy things, in a heavy bag, heavy thoughts on my mind
Ghosts and monsters, you bastard sinners, you've ruined my life

Svetteperlene burde trille fra panna nå, men hold ut - vi nærmer oss målstreken. Med This Little Pig gir bandet et siste anerkjennende nikk til den britiske punken, dog på sitt eget metallprogressive og instrumentellt overlegne vis. Den hypereksperimentelle hip-hop-instrumentalen WTFF er imidlertid langt mer interessant, original og fremtidsrettet. Kun to minutter lang, men med et hypnotisk rytmefundament under en psykotisk garnering som det er bortimot umulig å fange fokus på. Dette kunne vært en spennende avart av hip-hopen å forfølge, men til mitt kjennskap er og blir WTFF en subgenre i seg selv. Eksperimentene fortsetter med Vernon Reids og Andrew Fairleys Hemp; et stykke spoken word som med sitt 'antikke' lydbilde kan assosieres med å høre på gamle tape-spoler fra bestefars loft. Absolutt 'ytre venstre'-materiale i denne sammenhengen.

Da er vel tiden kommet til å samle trådene, evaluere og konkludere, og hvem bedre til å gjøre det enn Living Colour selv. Klok av skade med salgstallene fra Time's Up utstyrte Epic den europeiske versjonen av Stain med bonussporene TV News og en live-versjon av Love Rears Its Ugly Head. Det er således i den brillefine og karakteristiske Living Colour-låta Wall at bandet egentlig runder av og sammenfatter en fem år lang multikulti-konferanse. Og de gjør det med stil, selv om teksten legger ned en slags konkluderende resignasjon gjennom enkle formuleringer av bandets sosialpolitiske hovedproblemstilling:

We hate each other 'cause of race and religion
We hate each other 'cause of class and position
We want to know why is love so hard to come by
Give me a reason why you love so hard to try

Legg for øvrig merke til at bandet på nesten symbolsk vis "legger ned" instrumentene i tur og orden under låtas gang. Det gir en smått profetisk indikasjon på at det er Living Colour selv som disintegrerer bak Glovers repeterende kjernemotiv:

The walls between us all must fall

Stain er albumet i Living Colours diskografi det tar lengst tid å bli venn med. Og selv om du skulle klare å bli det, er det fremdeles en krevende venn av den typen som du får lyst til å gi en på kjeften innimellom. Det er musikalsk tungt og komplekst. Lyrisk frekt, kynisk avspisende og tidvis brutalt konfronterende, samtidig som du ikke kommer bort fra at det ligger mange ubehagelige sannheter begravet i faanskapen. I et overordnet perspektiv er det et uttrykk befridd for fargesammensetninger (akkurat som omslaget som opprinnelig kom i blodrødt plastcover), og således et helt annet enn det positive, smilende og forsonlige som bandet startet ballet med på Vivid. Til tider er jeg derfor nesten ikke sikker på at jeg vil anbefale albumet til noen i det hele tatt.

Det skulle vise seg at det var et uttrykk bandet selv ikke orket å leve lenge med. Våren 1995 la Reid ut et presseskriv der han uttalte at han ikke lenger så Living Colour som en plattform for å realisere sine musikalske ambisjoner og visjoner. Bandet skulle oppløses, og med det satte de punktum for en musikalsk eklektisme som ingen andre foreløpig har evnet å følge opp - i hvert fall ikke under genren tung metall.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Annar Follesø & Björn Nyman & Christian Ihle Hadland - Bartók

(2L)

Meget vellykkede tolkninger av Ungarns store komponist.

Flere:

Nils Bech - Look Back
Windir - Valfar, Ein Windir