cover

Room On Fire

The Strokes

CD (2003) - RCA / BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock

Spor:
What Ever Happened?
Reptilia
Automatic Stop
12:51
You Talk Way Too Much
Between Love And Hate
Meet Me In The Bathroom
Under Control
The Way It Is
The End Has No End
I Can't Win

Referanser:
Television
The Velvet Underground

Vis flere data

Se også:
Is This It - The Strokes (2001)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Sist tok jeg feil

The Strokes er ikke like kule og smarte denne gang.

Jeg skal innrømme at jeg tok feil.

Som så mange andre trodde jeg lenge at The Strokes bare var en gjeng bortskjemte pappagutter fra New York som hadde sutret seg til platekontrakt. Jeg innbilte meg at Julian Casablancas var en arrogant og innbilsk mannekeng. Jeg mente at coveret til "Is this it" var spekulativt, på grensa til patetisk, ikke minst siden den svarte hansken og den nakne, hvite kvinnehuden var fraværende på den amerikanske utgaven av plata. Jeg påsto også at det var litt feigt å trekke tilbake sangen "New York City Cops" (med linja "New York City Cops, they ain't too smart") etter 11. september. Kort sagt, jeg var overbevist om at The Strokes var årets hype 2001, et komplott iscenesatt av NME og motebransjen.

Noen uker seinere lå jeg på golvet og spilte luftgitar og spratlet med begge beina til "Someday", "Hard to explain" og "Last nite", slik som alle andre.

The Strokes virket nokså ordinære i starten, men så skjedde det et eller annet. Det var som om gruppa først kom ut fra skyggene på The Lower East Side etter noen ukers lytting. Plutselig begynte jeg å høre The Velvet Underground på enkelte av sporene. Plutselig begynte jeg å se for meg Talking Heads i 1977. Plutselig begynte jeg å tenke på Richard Hell, Johnny Thunders, The Ramones, Television og andre storheter som har steget opp fra gatene i New York.

Det var ikke det at musikken lignet så mye alltid. Det hadde mer med følelsen å gjøre.

Storheten til "Is this it" - hvis man kan kalle den det - ligger i de små tingene, i nyansene, overgangene, temposkiftene, den lagvise oppbyggingen og de mange små, subtile hintene til store øyeblikk i rockhistorien. Jeg tenker for eksempel på trommingen mot slutten av "The modern age" og "Soma", den lekne gitarsoloen på "Alone, together" eller det uimotståelige refrenget på "Hard to explain".

Men hva med oppfølgeren "Room on fire"?

Vel, musikken er fortsatt kort og kompakt, nesten som en liten maskin. "Room on fire" føles som en forlengelse av debuten, men den er ikke like spontan og sprudlende og entusiastisk. Det kan være verdt å merke seg at mange av de beste låtene kommer mot slutten av albumet. Under klimakset på "End has no end" er The Strokes nesten oppe på nivået fra "Is this it". Men stort sett syns jeg sangene er hakket svakere enn sist. Vokalen til Julian Casablancas vrenger seg litt vel mye. Det virker nesten litt påtatt og unødvendig. The Strokes er rett og slett ikke like kule og smarte denne gang. Musikken virker litt for kontrollert og planlagt. Jeg er antagelig bare paranoid, men av og til begynner jeg å lure på om Julian Casablancas er en mannekeng likevel, når alt kommer til alt.

Men fanken heller, jeg runder opp til en sjuer. Sånn for sikkerhets skyld. Jeg kan jo ta feil igjen.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Robin Williamson - The Iron Stone

(ECM / Grappa)

Utrolige Robin Williamson og hans nye glade herrer med jazz på keltisk.

Flere:

The Elected - Sun Sun Sun
Television - Marquee Moon