cover

Den øverste toppen på en blåmalt flaggstang

SPUNK

CD (2002) - Rune Grammofon / ECM

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz / Elektronisk

Stiler:
Samtidsmusikk / Ambient / Elektronika / Friform

Spor:
Kamelmusikk
Flagre
Møff
Togturen til Andes
Epleslang
Wilderbeast
Retur
Norge i rødt
Sing a-long
Home Party
Strøm
I Have A Dream

Referanser:
No Spaghetti Edition
Poing
Jaap Blonk
Merzbow
Kim Hiorthøy

Vis flere data

Se også:
En Aldeles Forferdelig Sykdom - SPUNK (2005)
Kantarell - SPUNK (2009)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Supersonisk laboratorium

Spunk er et verb og Maja Ratkje et adjektiv de fleste bør lytte til. Sjelden har vår anmelder vært mer glad i ørene sine.

Fft. Phh. Grrl.
Hvordan favne inn en anarkistisk frijazzkvartett i ord? Hvor langt tøye vokabularet? Det lengste man kan drive det til her i livet er å gå i barndommen, sa en kollega før hun takka for seg. Nuvel. Det har rent mangt et Pókemon-kort skitne barnehender i mellom siden da. Langt verre er det at hele verdens nestor innen barnebøker, Astrid Lindgren, vandra heden denne våren. Men frykt ikke. Kvartetten dedikerer selvsagt Den Øverste Toppen På En Blåmalt Flaggstang til vår svenske medsyster med rette: Spunk er noe av det mest spennende innen norsk samtidsmusikk utfra gjeldende plate å bedømme; her er det kameltur, tullete syttendemaisang, gåbass på cello, togtur til Andes, frenetiske fløyter, trønderstøyprat og gærne jinter. Alt tas i bruk: Det være seg bremseskiver, jernbolter, muttere, jernbaneskinner, fønere, brødristere, radioer, vekkerklokker, elektrikerrør, armeringsjern og epilatorer. Spunk bærer vitterligen den lindgrenske arven videre.

En pulserende rytme åpner dette fesjået av en sonisk reise. Vi transporteres inn i et lydskap forbeholdt de uredde med humør. Så har kvartetten allerede på Filtered Through Friends (2001) fått venner til å laga remixer av materialet fra debutskiva, Det Eneste Jeg Vet Er At Det Ikke Er En Støvsuger (1999. bl.a. Kim Hiortøy, Lasse Marhaug, (x,y,z), Kristin Andersen og Upper Rooms.), hvor frie tøyler og frie former føyer seg inn i metamorfoseaktige partier. Plata ble i år 2000 belønna med The Burton Award. I tillegg ble Spunk valgt som favorittgruppe av lytterne til musikkprogrammet The Latest Score på WOMR 92.1 FM i USA.

Spunk behersker seg selv til fulle. Skranglete og skeive partier avløses av eteriske lyder eller klanger av det harmoniske slaget. Av og til er det som å være på selve innsiden av dette støylaboratoriet: Musikalske motsetninger overskrides av støybilder som overrasker. Samtidig lokker uforutsigbarheten en til å la seg føre inn i de ulike rommene. Hør bare på Strøm, et inkluderende spor: Dype, suggererende frekvenser mixa med lys trompet. Stadig svinger vi fra tonehøyde til tonehøyde. Pusten under det hele vitner om et organisk nærvære manifestert gjennom Maja Ratkjes vokal. Ratkje skriver selv i sitt Manifest: "En forfatter eller komponist kan ikke bestemme om verket kommuniserer med mottakeren eller ikke, og på hvilken måte. Et godt verk kommuniserer mange budskap samtidig, og de vil ofte stå i motsetning til hverandre."

Og motsetninger finner du. For dere som har opplevd Spunk live er det ingen tvil om at kvartetten kan imponere - og skuffe. Antakelig er det dette spennet mellom genialitet og kjedsomhet som er høyst viktig for å skape spillvidde i materialet. Endog for profesjonelt u(t)dannede jenter. Improvisasjonen og miksinga er ikke alltid like heldig for helheten av produksjonen. Det kan til tider være for mange ideer som drukner i hverandre, musikalske tråder som blafrer der oppe i flaggstanga. Likevel er dette detaljer og flisespikkeri. For visst er her mye knall. Ratkje er ustyrtelig i sin nærmeste parodiske etterligning av en jazzvokal i fri improvisasjon på sing a-long med Hild Sofie Tafjord på horn. Eller den Filmavisen-aktige "flaggene-vaier!"-framføringa av Norge i rødt, hvitt og blått. De virkelig solide partiene er hvor musikerene får fordypet seg i egne instrumenter og utfylt hverandre i en salig miks (har allerede nevnt Strøm hvor Kristin Andersens trompet gjør hele sporet). Man kan ikke annet enn lytte i spenning.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Silverchair - Diorama

(Atlantic)

Silverchair leverer en meget voksen og mangefasettert fargeklatt.

Flere:

Dungen - Skit I Allt
Jon Faukstad & Per Sæmund Bjørkum - Konsert På Kleppe