cover

Back to Black

Amy Winehouse

CD (2006) - Island / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
R'n'B / Soul

Spor:
Rehab
You Know I'm No Good
Me And Mr Jones (F*ckery)
Just Friends
Back To Black
Love Is A Losing Game
Tears Dry On Their Own
Wake Up Alone
Some Unholy War
He Can Only Hold Her
Addicted

Referanser:
Lauryn Hill
Macy Gray
Aretha Franklin
Joss Stone
Diana Ross
Sarah Vaughan

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Et friskt pust

En opprørsk 23-åring leker seg med gamle slagere, og blander klassisk soul med humor og dyktighet.

Ah, dette trengte nok mange. Det hele virker så enkelt - og så genialt.

Amy Winehouse debuterte som 19-åring i 2003 med albumet Frank, men det er nok først nå hun har fått internasjonal oppmerksomhet, og håver inn priser både her og der. Debutalbumet var mer jazzet i forhold til Back to Black, og ettersom Winehouse har vokst opp i en familie med jazzmusikere, har nok denne bakgrunnen gitt henne en solid grunnmur.

Nå vil hun eksperimentere mer, og jenta har selv sagt hvor inspirasjonen kommer fra: Hun tar oss med tilbake til 50- og 60-tallets souldivaer og jenteband, med enkle og fengende arrangementer, med blåseinstrumenter, klapperytmer og call-and-response vokal. Winehouse putter på noen litt mer "kontroversielle" tekster og et røffere uttrykk. Dermed finner hun frem en ny versjon av den klassiske R&B-stilen som alltid vil være en slager - så lenge det kommer i små doser, vel å merke.

Arrangementet til Ain't No Mountain High Enough er brukt fullt ut på Tears Dry on Their Own, selv om hun har fått frem en helt annen - og nesten like fengende - melodi med sin versjon. I tillegg har hun også stjålet litt av klassikeren She's a Fox Now - som John Legend også brukte til sitt forrige album.

Hun har tydeligvis gjort dette bevisst. Det er opptil flere referanser til The Supremes, og særlig på Just Friends og Me & Mr Jones minner hun på mange måter om Aretha Franklins sangstil. Amy Winehouse leker seg med en selvsikkerhet som gjør at vi bare kan våge oss med kommentarer om at dette er oppbrukt materiale.

Det kan jo diskuteres om dette formatet også kunne slått an for ti år siden, i alle fall lykkes hun i dag kanskje mest fordi hun er alene om denne sjangeren. Og det er musikk som fremdeles slår an både hjemme i stua og på dansegulvet - hvem har vel ikke tatt frem de udødelige 60-tallsslagerne nå og da? Amy blir tydelig en mer moderne versjon, med tekster som aldri ville tålt å la seg spille på radioen for 50 år siden. Hun snur det hele om, og fremstår som barsk og selvsikker - her er det ingen referanser til de uskyldige Motown-jentene som sang om "Baby Love, I need your love..."

Tekstene er lite kompliserte. Amy Winehouse har en helt spesiell måte å skrive på: 100 % ærlig, ingenting å skjule. Hun skriver om det hun har opplevd og kombinerer humor og soul om hverandre. Vi skjønner at denne jenta til tider har et rotete liv med festing, menn og dop. I utgangspunktet ikke så voldsomt poetisk, men Amy det på SIN måte, med overraskende ordvalg som gjør det hele litt mer spennende. Likevel er det også tydelig at hun kan være seriøs om det seriøse, som på det mer bluesaktige tittelsporet, eller den mer poetiske Love Is a Losing Game. Men generelt blir nok tekstene mindre viktige; den unike retrosoulen hun får frem sammen med produsenten Mark Ronsons klassiske bandarrangementer fanger det meste av vår oppmerksomhet.

Det er ingen tvil om at Amy Winehouse vinner mye på stemmen sin, en særdeles voksen og rå sangstemme som passer perfekt inn i denne konteksten. Og jeg spør meg selv: Er den virkelig bare 23 år gammel?

Låtene er bokstavelig talt også veldig tidsriktige, bygget opp rundt det klassiske treminutters popformatet. Og det holder med 10 spor. Som alltid kan vi ikke ha for mye av det gode, og Amy Winehouse slutter å leke seg mens leken er god.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #62: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 6

Det handler om gammelmodige heltefigurer i tegneseriene når vi vender blikket mot bladkiosken og det norske tegneseriemarkedet i nostalgiens syttitall.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

DRUMMER WANTED - NORGES TURN...
26.06.14 - 22:35

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo