cover

Il Casanova di Federico Fellini

Nino Rota

CD (2004) - Cam Original Soundtracks

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Klassisk

Stiler:
Filmmusikk / Barokk / Opera

Spor:
O Venezia, Venaga, Venusia
L'Uccello Magico
A Pranzo Dalla Marchesa Durfé
The Great Mouna
Canto Della Buranella
L'Uccello Magico A Parigi
L'Intermezzo Della Mantide Religiosa
Pin Penin
L'Uccello Magico A Dresda
Ricordo Di Henriette
L'Uccello Di Magico A Roma
Il Duca Di Wurttenberg
La Poupée Automate
L'Intermezzo Della Mantide Religiosa
Pin Penin
L'Intermezzo Della Mantide Religiosa
Il Duca Di Wurttenberg
O Venezia, Venaga, Venusia
La Poupée Automate

Referanser:
Ennio Morricone
Piero Piccioni
Pjotr Tchaikovskij
Estradasphere
Johann Sebastian Bach
Secret Chiefs 3
Francis Poulenc

Vis flere data

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Et pittoresk og vidstrakt lerret

Et av hans store verk - kanskje Rotas aller fineste - er dessverre også et av de mest oversette.

Allerede som tolvåring komponerte og fremførte det musikalske vidunderbarnet Nino Rota (1911 – 1979) et oratorium, L'infanzina di San Giovanni Battista, hvilket ble oppført i Milano og Paris i det Herrens år 1923. Men det å tonesette bibelske beretninger er ikke hva Rota først og fremst blir husket for. I celebert selskap med den ubestridte ener Ennio Morricone, samt en rekke komponistlandsfrender av betydelig rang (Piccioni, Trovajoli, Ortolani og Nicolai), kjenner vi ham naturligvis best som en av Italias ypperste filmmusikkomponister.

Rota forbindes gjerne med den legendariske filmskaperen Federico Fellini – et av filmhistoriens sterkeste regissør/komponist-par, men hvorom allting er vil nok mange evig assosiere ham med Gudfaren-filmene. Parentetisk kan man tilføye at i tillegg til filmmusikk har Nino Rota komponert en rekke balletter, konserter, operaer og symfonier.

Svært mange av Rotas stykker for film – humørfylte, på grensen til satire - har blitt beskrevet som en blanding av Sergei Prokofievs formspråk (teatralsk og tidvis ironisk), og den elegante musiske vittigheten man kan finne hos den franske og vidtfavnende komponisten Francis Poulenc. Men, samtidig - Rotas utstrakte bruk av raffinerte jazzidiomer, ikke ulik den romantiske cocktailjazzen Henry Mancini i sin tid begikk, gjør hans verker til noe aldeles særegent. Istedenfor de mer konvensjonelle dramatiske, sentimentale og sødmefylte temaer man ofte kunne høre i datidens amerikanske filmer, bikket Rotas arrangementer ofte mot det absurde og overtydelige. For eksempel: Fellini brukte som kjent sirkuset i flere av sine filmer som tydelig metafor og etterlyste således "adekvate" musikalske fremlegg. Ikke bare som et tradisjonelt auditivt narrativ, men som et utfyllende akkompagnement og en slags forlengelse av det uortodokse rollegalleri man beskuet. De første satser kunne følgelig klinge som et potpurri av ulike grener tysk neoromantikk, sirkusmusikk, marsjer og tradisjonelle italienske folketoner paret med en dose amerikansk sofistikert jazz.

Et av hans store verk - kanskje hans aller fineste - er dessverre også et av de mest oversette. Il Casanova di Federico Fellini fra 1976 er et unikt vitnesbyrd fra en aldrende, men vitalt eksperimenterende kunstner. Her får man simpelthen oppleve Nino Rota på sitt mest besynderlige, vakre, eventyraktige, romantiske og skremmende. Samtidig som tankene gror vinger, og en føler seg åndelig løftet, synker man ned i en esoterisk og kontemplativ verden. Det er nesten så man er fristet til å si at dette er Rota til alt godt.

Med Casanova reiser vi tilbake til 1700-tallet hvor vår helt portretteres innenfor en satirisk ramme på et pittoresk og vidstrakt lerret. Et technicolor-sterkt bilde der den generøse pensel gir umiskjennelige anstrøk av det erotiske, magiske og surrealistiske. Atmosfæren og tidsånden fanger Rota på mesterlig vis, og hele essensen transformeres til nær sagt visuell musikk. Som alle vet er selve innholdet og den rent tekniske form komplementære størrelser. Slik skapes den store kunst. Helheten, eller konvergensen er her total, men variasjonene i den musikalske personlighet er legio. Stemningsmessig er den i særdeleshet lunefull og mystisk. I et øyeblikk duver tonene like andektige som et religiøst opptog i en italiensk påske, men så plutselig! - takt og tone forsvinner, så å si, i en gedigen hvirvelsky som etter et stormende okseløp i Pamplona. Dernest legger hele det svettende og pesende orkester seg - nedsyltet i messinghorn, pauker, cembaloer og Gud vet hva, og med skjortene klistret til våte rygger – vakende, avventende, klare til neste hugg. Hele tiden mens instrumentene puffer av gårde narkotiserende opiumsblå toner. Rota opererer med et fingradert begrepsapparat, gjennomarbeidet inntil det estetisk påfallende, og har en noe krevende terminologi. Dog er kompleksiteten svært enkel å fatte. Men disse Rotas stykker, hørt under ett, kan nok være utfordrende på enkeltes gemytt.

I alle fall om en er utstyrt med inntrykksømme musikksanser og/eller sverger til Radio Norges musikktilbud.

L'Intermezzo Della Mantide Religiosa er intet annet enn et kort, dramatisk operettestykke. Humoren er barokk, fremføringen nærmest djevelsk. Utropstegnene spruter formerlig av de glade sangere som blåser syd-europeiske gloser i vilden sky. Og disse ord på klingende italiensk – vokalenes språk par excellence – smeltes harmonisk sammen med moll- og durstemte tverrfløyter, spinnende harpsikord og glassklar xylofon. Litt pukk og singel i adamseplene tåler vi. Etter hvert forstår man at man promenerer med ørene på stilk i et smått okkult landskap, hvor kompassnålen stadig peker mot et operagalehus.

Mest musikalsk provokativ er kanskje kirkeorgel-maratonløpet, Il duca di Wurttenberg, - dette Rotas støyende, men herlige alibi. Det er som om Primus forener krefter med et krigersk marsjerende korps under ledelse av samtidskomponisten Krzysztof Penderecki, - et merksnodig ensemble, støveltrampende på vei mot et stup. Malmfulle kirkeklokker remjer som besatte, og dissonerende fanfarer og forpint clusterklang kjemper side om side som for å overdøve sin egen akustikk. Et voldsomt pianorabalder forkledd som styrtregn mot tak av bølgeblikk, setter plutselig i å larme - bare for i neste øyeblikk å bli spist av sitt eget ekko. Slangen biter seg selv i halen, og man smiler tilfreds der man stirrer seg selv i baken og innser at man befinner seg i absurditetens teater.

Valsen i Amarcord, den smukke jazzen i Dolce Vita og det nydelige tema som bekler Romeo og Julies kjærlighetshistorie, føles lysår unna. Og buldrende nedover denne idiosynkrasiens autostrada, som et løpsk vogntog i korket trafikk, skulle man tro at det hele ender i et uunngåelig kræsj. Men konvoien av ulyd føres plutselig inn på en sidevei, dirigert av en trafikkonstabel med myndig baryton. Denne tamburmajorske ordensmann trer ut av et tyskklingende mannskor, og sammen med et dramatisk kirkeorgel med hundre pastorale hestekrefter i pipene, og harpsikordets insisterende toner, ledsages man sånn måtelig trygt over målstreken.

Resten av ferden fortoner seg langt mer neddempet; noen ganger sakte og høytidelig som et begravelsesfølge, andre ganger i litt mer joviale og raske tempoer. Men hele tiden underlig vakkert og mystisk appellerende. Det enkle, skjønne og nifse går opp i en høyere enhet, uforlignelig eksemplifisert i La poupee automate; et slags stormens preludium fra en Pandoras spilledåse. Instrumenteringen er mild og stemningsfull som en ettermiddagssol gjennom et glassmaleri i en katedral. Og selv uten filmens dansende mekaniske ballerina stemplet på øyeeplet, blir opplevelsen fullkommen. Slik putrer det stadig i den lumske gryte; det koker aldri over, det kulminerer ikke i et forløsende smell. Man sitter som fjetret, rent hypnotisert.

Rota anvendte bevisst de ressurser som ga hans musiske formuleringer estetiske kvaliteter. Han gjorde dem minneverdige og bemerkelsesverdige, slående og anslående. I disse stykkene blandet han det enkle og kompliserte, det akustiske og elektriske, nytt og gammelt. Flere hovedtemaer og sidetemaer overlapper hverandre i sømløse broderier. De mange klaviaturinstrumenter danner en slags frontlinje, mens resten av de musikalske styrker ligger på lur i orkestergraven. Glassene kimer sakralt, engler spiller på sine harper små og fløyten trakteres sikkert av skogguden Pan. Gamle-Erik svinger dirigentstokken. Trolske viser synges av lokkende sirener omkranset av dverger, kjemper og gnissende gresshopper. Den lodne lyden fra en elektrisk bass velter seg stillferdig frem, som klemt ut fra en tube, buktende gjennom et kulissesterkt landskap hvor sirlige xylofondrypp faller grasiøst fra en forbipasserende morsk sky, og befrukter atter nye musikalske frø som tålmodig venter på sine naturlige utspring. Og da små filthammere tripper fjærlett som lekne ballettsko på celestaens fine strenger, mens klokkespilltonene hopper bukk over hverandre, bringes både Bach og Tchaikovskij i erindring.

Flere hint? Idet en kyndig buestreng gnikker på bratsjens tråder, og en musikkens Aladdin stiger frem, parat til å oppfylle dine samtlige ønsker, aner man også Mozarts fingeravtrykk. Men hele tiden i fordreide utgaver, som i speilhuset på et tivoli. Altså romantisk og sarkastisk, vakkert og stygt - på én gang.

Il Casanova di Federico Fellini er symfonisk anlagt, parfymert etter operaens prinsipp, frisert etter dommerparykkenes maksime, og den ter seg like frivolsk og usømmelig som den libertiner Casanova var. En slags pompøs og vulgær samtidsmusikk fra Voltaires tid, med islett av Karius og Baktus, okkult kirkemusikk og snodige serenader fremført av gjøglere og halvguder. Det er slett ikke for alle, men det burde være det. Fellinis filmer beveget seg stadig lenger og lenger inn i en blendverkslignende verden hvor skillene mellom illusjon og virkelighet ble stadig mer diffuse - hvor drømmer ble fremstilt som det mest realistiske trekket hos menneskene. I dette skjæringspunktet mellom det håndgripelig konkrete og illusjonen, befinner man seg rent musikalsk. Kanskje står man på hver sin side av døren. Og møter øynene hverandre i det samme nøkkelhullet, blir ikke illusjonen brutt.

Det er da magien inntreffer, og grensene viskes ut.

I et av Nino Rotas aller siste verker finnes overraskelsesmomentene, galskapen, det folkelige og en logisk intelligent snert à la prinsippet det gyldne snitt. Hele tiden aner man Rotas formaninger om en slags innlysende sannhet; verden er vakker, verden er gal. Det avles hverken dysterhet eller desorientert tro, men klarhet, alvor, humor og glede. Hva som imidlertid er illusjon og hva som er virkelighet, får bli opp til hver enkelt. Se non è vero, è ben trovato.

Og, som det italienske ordtaket sier: Er det ikke sant, er det godt funnet på. Forbasket godt.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Aphex Twin - drukqs

(Warp)

Ricard D. James aka Aphex Twin pusher grenser og ser litt tilbake.

Flere:

Television - Marquee Moon
Sgt. Petter - Monkey Tonk Matters