cover

Flux

Mats Eilertsen

CD (2006) - Aim / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Samtidsmusikk / Etnisk / Improvisasjon

Spor:
No Fuzz For Buzz
4D
Olivier
Lunar
Flux
Gruff
Dun
Revolver
Dodeka
Dias
Passaggio Nach dem Regen
In Orbit

Referanser:
Jimmy Giuffre
Parish
Free Fall

Vis flere data

Se også:
Turanga - Mats Eilertsen (2004)
Short Stories - Mats Eilertsen (2007)
Radio Yonder - Mats Eilertsen (2009)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Lyrisk og dyrisk

Eilertsens andre album med versjoner av europeiske folk-, jazz- og kunstmusikktradisjoner.

Blant alle prosjektene Eilertsen er med på har han nå funnet tid til å følge opp sitt eget, nemlig det som startet med albumet Turanga for to år siden. Eilertsens kvartett må regnes som et fast band all den tid det er de samme musikerne som utgjør bestanddelene på Flux som på Turanga. Det betyr i klartekst kjernen i Parish; Thomas Strønen, perkusjon, Fredrik Ljungkvist, saksofon, klarinett, og Eilertsen selv på bass. Parish-pianist Bobo Stenson har Eilertsen byttet ut til fordel for den nederlandske cellisten Ernst Reijseger.

I forhold det generelle inntrykket av nyere norsk jazzmusikk befinner Eilertsens komposisjoner seg mer i et landskap som er orientert mot lyriske melodier og kunstmusikk. Det er alllikevel en kjerne i Eilertsens Flux som handler om jazztradisjon, improvisasjon og grooves, men altså i et mer neddempet, stille og kontemplerende farvann.

Det betyr ikke at energien er fraværende. Det er kraft, groove og punch i flere melodier og framførelsen av dem, og selv om det ikke nødvendigvis er volumiøst finnes det en form for intensitet på dette albumet som gjør det svært levende og organisk.

Lengden på låtene varierer fra under to minutter til over seks. Det sier noe om at Eilertsen ikke terper på og gjentar idéer til det kjedsommelige, men heller avslutter låtene selv om det betyr 1:44. Det gjør at albumet er fylt med en ganske unik rasjonalitet som gir plass til variasjon og et inntrykk av albumet inneholder mer musikk enn det i realiteten gjør; Flux er fylt med 13 låter og utgjør snaut 40 minutter. Ingen låter blir for lange og ingen er for korte.

Låtmaterialet er mindre preget av etniske forbindelser enn Turanga, men det er allikevel smakebiter av europeiske folktradisjoner på Flux. Revolver smaker litt av Balkan, og det svært groovy tittelkuttet har litt øst-europeisk krydder tilbudt av Reijesegers cello. Reijseger har også jobbet mye med Stian Carstensen, blant annet på Backwards into The Backwoods, noe som betyr et engasjement for diverse folktradisjoner, også utenfor Europa. Det preger ikke Flux i like stor grad som Turanga, men er absolutt tilstede.

Det finnes "formløse" spor her også, det betyr improvisasjoner som spiler på klangmuligheten i innspillingsrommet Kampen kirke. Men det er melodiene og rytmene som preger albumet.

Flux sitt store høydepunkt er riktignok det sporet som befinner seg mellom melodien og improvisasjonen; nemlig sporet Passaggio Nach dem Regen signert Reijseger. Her råder Ljungkvist grunnen med et helt fantastisk stemningsfullt spill på tenorsaksofon, nydelig kompet av Eilertsen på bass, og Reijseger med bue på cello. Ljungkvists tone er preget av en tilstedeværelse, intensitet og dybde som må være helt unik. Melodien er i besittelse av en slags arty romantisk/melankolsk karakter; den er forsiktig, lavmælt og skjør, men har en slags optimistisk forankring. I tillegg har den et eksperimentaktig bakteppe; spiller Ljungkvist på to saksofoner, skifter hans saksofon underveis, eller er det overdubs? Er det lagt på ekko/klang, eller varierer Ljungkvist avstanden til mikrofonen undeveis i låta? Umulig å si, men dynamikken mellom disse forskejllige nivåene gir Passaggio Nach dem Regen, og Flux, en ekstra dimensjon.

Himmelsk.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Magnet - On Your Side

(Ultimate Dilemma)

Engelske kritikere har trykket Magnet til sine bryst. Fortjent. Det beviser Even Johansen nok en gang med sitt nye bittersøte album.

Flere:

Joe Henry - Tiny Voices
The Machines - Stereotypes