cover

Nucular Aminals

Nucular Aminals

CD (2011) - K Records / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Pop / Poprock / Surf

Spor:
Bob Flanagan
Ammut Eats
MPIO
Day & Day
Scams
Eat Me
Kitty Pity
Erring Sister
August 21st
In Our Bones

Referanser:
Arlo
Nirvana
The Breeders
The Shins

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Drømmen om svunne tider

Hopp inn i tidsmaskinen med Nucular Aminals, og bli med på korte mimreturer til både 60- og 90-tallet.

Følelsen av å ha vært i en tidsmaskin og reist både 20 og 50 år år tilbake i tid for så å ha hoppet av et sted på den amerikanske vestkysten, er påtakelig fra første gjennomhøring av Nucular Aminals sin selvtitulerte debutskive.

Og nei, det er ikke en skrivefeil - bandnavnet staves slik.

Bandsjefen Robert Comitz og Erin Schmith hadde tidligere spilt sammen i Marriage + Cancer, og tok med seg bassist Jheremy Grigsby på lasset da de flyttet fra San Francisco til Portland i 2007. Nucular Aminals ble dannet, og trommis Hickson tok etter kort tid siste plass i kvartetten. Debuten kom i 2008 på Aphonia Recordings, før K Records plukket dem opp et par år senere. Nå er de ute med sitt andre album, også det titulert Nucular Aminals. Om det skyldes mangel på kreativitet, skal forbli usagt. I bredbeint The Breeders-stil åpner de med Bob Flanagan, en midtempo-låt med sløy attitude og fin, harmonisert vokal mellom Comitz og gjestesanger Sydney Roth. Låten handler om og gjør narr av den avdøde, amerikanske performanceartisten Bob Flanagan.

Det er ikke mange taktskifter på albumet, men Comitz sin nasale og monotone vokal må også ta litt av skylda for at mange spor smelter sammen og høres like ut. De fleste arrangementene er enkle og rett på sak, men det som derimot hever noen av dem, er Schmiths tangentspill. Ikke minst farfisaorgelet som er med på å kaste et sommerlig slør av surfing og sand på låter som Day & Day (som egentlig heter Gay & Gay) og psykedeliske Kitty Pity, begge som klippet ut av en popmusikkatalog fra 1962. Jammen blir hun ikke rene Manzarek-inkaransjonen på den noiraktige August 21st også, forøvrig albumets lengste spor med sine 2 minutter og 59 sekunder.

Nucular Aminals er fort gjort. 10 sanger, 25 minutter og vekk med den. Det er ikke dårlig håndverk, men jeg føler meg rimelig sikker på at jeg ikke kommer til å sette den i spilleren igjen - ihvertfall ikke før om 50 års tid.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Machines - Stereotypes

(C+C)

Velkommen til en malstrøm av bevisst og ubevisst arrangerte tilfeldigheter hvor ingen er trygge og alle er fritt vilt.

Flere:

Philip Kane - Time: Gentlemen
Paganus - Skogsrock