cover

Woke Myself Up

Julie Doiron

CD (2007) - Jagjaguwar / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Singer/songwriter / Sadcore / Indiepop

Spor:
I Woke Myself Up
You Look So Alive
Swan Pond
Yer Kids
I Left Town
No More
Don't Wannabe/Liked by You
Dark Horse
The Wrong City
Me and My Friend
Untitled

Referanser:
Eric's Trip
Cat Power
Nina Nastasia

Vis flere data

Se også:
Broken Girl - Julie Doiron (1996)
Goodnight Nobody - Julie Doiron (2004)
I Can Wonder What You Did With Your Day - Julie Doiron (2009)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Modenhet og skilsmisser

Positiv dreining fra Doiron: Bittersøt, melankolsk, gjennomtrengende, trist, intim og reflekterende.

Til liten oppmerksomhet, i hvert fall i norske medier, har Julie Doiron kommet til sin tiende soloutgivelse etter bandet Eric's Trip.

Hennes karriere startet nemlig som bassist og vokalist i det canadiske psykedeliske rockebandet i 1990, da hun bare var 18 år gammel. Eric's Trip slapp en rekke EPer og tre album for Sub Pop før de sovnet hen, og Doiron viste seg frem som en minimalistisk singer/songwriter med rørende sterke og intime låter. Mange av dem sparsommelig arrangert og med en musikalsk og stemmelikhet med tidlige utgivelser fra Chan Marshall (Cat Power), men med en mer trøstende effekt. En bærende kraft har vært hennes luftige, sårbare vokal og de avslørende og bekjennende tekstene.

Nå gjenforenes hun med sine gamle bandkamerater fra nevnte band. Marc Gaudet, Chris Thompson og Rick White er alle på plass, og sistnevnte er også produsent for albumet som kan ha visse likheter med Eric's Trips mest tankefulle og melankolske øyeblikk. Men dette er på ingen måte en ny Trip-skive, snarere en vri på formelen Doiron har gjort seg kjent for.

Resultatet er at Woke Myself Up er en mer utadvendt skive med noen mer poppa spor, noe som sikkert kommer som en overaskelse for mange. Julie Doiron har nettopp kommet ut av en skilsmisse, og enkelte har nok derfor forestilt seg at dette kunne bli hennes tristeste og mest forsiktige plate.

I stedet viser hun seg mer kraftfull og sprudlene enn før. Også i de mer lavmælte sporene kan vi skimte en mer livlig tilnæming, lekfullhet og menneskelig varme. Det er bare å slå fast at Doiron kler rikere arrangementer og en større musikalsk spennvidde. Dog skal jeg innrømme at det tok meg aningen lengre tid å trenge inn i denne platen; innsnødd på hennes sarte akustiske uttrykk som jeg var.

Men det er verd anstrengelsen altså; å la seg lede med; å hente pust av liv og mer utadvendt menneskelighet. Hun forlater sitt forhold med masse medfølelse og innlevelse, men samtidig med optimisme og tro på fremtiden. Tekstene trer frem glimtvis som skisser som bare antyder og ikke overforklarer. Det gjør de til stor effekt.

Hun berører og får lytteren til å våkne opp fra sin passivitet slik hun ber seg selv om å legge til side og ta en pause fra drømmene sine på tittelkuttet. Det å bli mor har gjort henne klokere. Samtidig demonstrerer hun at det å slå seg til ro ikke er den eneste måten å bli modnere og smartere på.

Hun synger duett med seg selv og får frem en spennende kontrast mellom sin høye, lyse og sin mer mørke vokallinje.
Musikken er delikat arrangert, den er bittersøt, melankolsk, gjennomtrengende, trist, intim og reflekterende, slik tekstene ihvertfall er det. Samtidig er den nå altså også forløsende og varm slik Cat Power også har blitt det med sin The Greatest.

Woke Myself Up er mindre lo-fi og sadcore, men mer alternative indiesanger med masse popinspirasjon.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ping - Discotheque of Darkness

(Luftwaffel)

Idéene har åpenbart flommet som melk ut av en bristende Dagros! En moderne norsk klassiker?

Flere:

Throw Me the Statue - Moonbeams
Thomas Dybdahl - Science