cover

Bounty

Haakon

CD (2005) - Perfect Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Pop

Spor:
On a Silky Veil With the Wind From the Harbour
How Little We Talk About Sky
Bounty
Mohama
Hermoine
Generously
The Tidal Wave
Melted Into Memory (Stanzas For Music)
Music Man (1978)

Referanser:
The Beatles
David Bowie
Dipsomaniacs
The Superman Can Flys
The Tables

Vis flere data

Se også:
Minstrel - Haakon (2002)
The Plum Album - Haakon (2008)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Paradisisk tropepop

Ei skive som får oss vekk fra silregn, langrennsesong, kommende adventsstri, eksamensperiode og annet vi slett ikke behøver.

November er en sjofel måned. Enkelt og greit. Det regner ustanselig. Slik har det alltid vært med denne måneden - kontinuerlig og uten opphold. Ingenting blir gjort, selv ikke på verdensbasis. Det eneste positive som har skjedd i november er at en verdenskrig har tatt slutt. Og det var i 1918. Etter flere års skyttergravskrig. Enda en november i høljregn på Vestfronten var nok til å sende de krigførende parter ilende til forhandlingsbordet. November er i det hele tatt lite å skrive hjem om, historisk sett. På mitt trivselsbarometer ligger november og slurer helt på bunnen, lik en ihjelkokt fisk som nesten må lures opp av kasserollen med sil. Sommeren synes uendelig fjern. Og jula aner man så vidt i det fjerne, trass i Glassmagasinets iherdige bestrebelser på å lure oss til å tro noe annet. Skåter man seg inn til byen er det med fare for å få øynene stukket ut av spisse gamle damer med skarpe paraplyer; eventuelt blir man syklet ned av studenter uten sidesyn inne i allværsjakkene sine.

Det blir med andre ord å sitte inne og vente på snøen og minusgradene, mens man drømmer seg til en sydhavsøy med kritthvite strender og koboltblått hav, hvor bastskjørtene henger lavt og kokosnøttmelk og papaya erstatter tran og Sanasol. Det er på den sørlige halvkule man bør befinne seg i november, og det vet Haakon Ellingsen. Det er derfor Bounty kommer nå. Albumet låter som Aruba, Bahamas og Kokomo i en og samme vending, og som om Paul McCartney skulle slått seg ned i et tropisk paradis, etter først ha pådratt seg norsk aksent.

Haakon har vært en del av den smått fantastiske Perfect Pop-stallen i årevis, oftest opererende under artistnavnet Haakon. I 2005 kommer han med etternavn og en horde medhjelpere, synger om paradis og hvite strender, og det hele er i grunnen utrolig flott. Det starter så aller deiligst, med fuglesang og et hav av alskens deilig instrumentbruk på On a Silky Veil With the Wind From the Harbour - kvitrende fløyter og halvt stratosfæriske synthpassasjer svulmer i bakgrunnen, alt mens havvindene suser mellom palmene. Påfølgende, og like langt titulerte How Little We Talk About Sky, bare forsterker følelsen av sløvet velvære og behagelig subkontinenelt liv. Arrangementsmessig er How Little... omtrent så lekkert som det kan gjøres, med strykere og smekre, solbestrødde harmonipartier i alle kanaler, og skeiv, halvskakk og småsur psykedelisk 60-tallsvokal trillende oppå toppen. Noe Ellingsen tar med seg inn i tittellåten Bounty, en låt der det nikkes ivrig mot David Bowies sene sekstitallsperiode, cirkum sarum When I Live My Dream. Med knappe minuttet igjen hentes det tilfart, sparkes fra og et usannsynlig formfullendt koringsparti avslutter låten, som var det sølvguttene som stod og gapte på julekvelden.

Med Mohama toner Ellingsen ned noe, og reiser til sitt indre paradis, til sitt Mohama. I Hermoine vasker havet igjen standen, man formerlig kjenner den svale fønvinden stryke lett over kinnet, alt mens sirlig vakker country & western-gitar slår inn fra bakom djupet, fantastiske harmonier etter hvert tar låten opp til de høyeste tinder, og lokkende fløytetoner forsiktig smyger smilende innom så aller snarest. Fabelaktig, dere!

Den beherskede pianoballaden Generously lyder på sin side som en blåkopi av et eller annet John Lennon eller Paul McCartney har gjort i sine respektive karrierer, uten at jeg helt klarer bestemme årstall, albumtittel eller noe som helst. Det gjør meg egentlig ingenting. Virkelig ikke, mor og far i døden. The Tidal Wave er omtrent like dempet, dog med hakket mer musikalpreg over seg, et sted mellom Cats og Chess, bare tilført anslag av countryelementer, twang og lyden av ei lita sliten snekke som knirker og skjærer utaskjærs et sted.

To like grymme låter, Melted Into Memory (Stanzas For Music) og Music Man (1978) runder av denne særdeles behagelige overraskelsen av sval sang, deilig instrumentering og fantastiske arrangementsmessige knep. Han kunne nok spart seg den ugne sekkepipa som avslutter Melted Into Memories, men tar det igjen med en rørende enkel og naiv Music Man, tuftet på kassegitar, måkeskrik og en del on location-lyd.

Herlig, herlig. November ble plutselig levelig igjen.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sukpatch - 23

(Moshi Moshi)

Ein godtepose av ei plate, skryter vår anmelder, som ble hypnotisert av denne...

Flere:

Throw Me the Statue - Moonbeams
Belle & Sebastian - Push Barman to Open Old Wounds