cover

Steal Your Soul and Dare Your Spirit to Move

The Soledad Brothers

CD (2002) - Estrus / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Blues / Rock

Stiler:
Bluesrock / Rock'n'Roll / Garasjerock / Swamp blues

Spor:
Prince Among Theives
Prodical Stones Blues
This Guitar Says I'm Sorry
Break 'Em On Down
Nation's Bell
Hammer Me Down
Michigan Line
.32 Blues
Ray of Love
Skidmore Blues
MIRACLE birth
There's No Sunshine When She's Gone
Good Friday

Referanser:
The White Stripes
R.L. Burnside
The Rolling Stones
The Dirtbombs

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Blue Label

Soledad Brothers spiller en slags bluesrock som noen ganger blir rein rock, andre ganger rein blues.

Det har blomstret i Detroits rockescene de siste månedene. Mye av dette skyldes suksessen The White Stripes har opplevd. Et av banda som har fått mer oppmerksomhet i kjølvannet av dette er Soledad Brothers. En grunn kan jo være at medlemmer fra banda ikke bare er omgangsvenner, men også visstnok deler leilighet. Man kan med slik informasjon i bakhodet tro at dette også er et energiutbrudd à la Detroit-rock'n'roll. Her er det derimot blues som gjelder, hvit blues.

Soledad Brothers har, veldig grovt inndelt, tre typer låter. Den første er ganske standard bluesrock, den andre er låter inspirert av Stones 1964-1972 og den siste minner om når Stones covrer sine blueshelter. Dette er selvsagt meget enkelt inndelt, men gir absolutt et bilde av hva du kan forvente på Steal Your Soul and Dear Your Spirit to Move. Plata skal visstnok ha kostet $400 å lage, uten at resultatet skjemmes av det. Innimellom kan man høre knitring og skraping, men dette er sikkert tilsiktet.

Enkelte gjestemusikere dukker opp her og der. Patrick Pantano og Jim Diamond fra The Dirtbombs er nok de mest meritterte. Hovedsaklig styres det hele av trioen, med Johnny Walker i spissen (ja, han heter faktisk det!). På sitt beste hopper gitarene hans opp og ned, fram og tilbake i låtene. Bandet har et slags bakgatesound som står godt til musikken.

Prodical Stones Blues er så Stones som det er mulig å bli. Man kan jo lure på om det er en hyllest eller en parodi. I samme gate, om ikke så plagiatpreget, er Break 'Em On Down. Nation's Bell høres ut som en tidlig Stones b-side. Et av sporene som skiller seg ut er korte, koselige og søte This Guitar Says I'm Sorry. Noen av de sløvere blueslåtene, som Prince Among Thieves, Ray Of Love og Hammer Me Down kjeder meg litt. De har liksom ingen fremdrift. Soledad Brothers gjør størst inntrykk når de rocker litt. I tillegg har de laget en helt egen versjon av There's No Sunshine When She's Gone. Ikke fullt så vakker som Woven Hands utgave tidligere i år, men likevel et høydepunkt.

Jeg tror ærlig talt dette er et band som er i bedre stand til å tilfredsstille bluesfolkets behov enn rockernes. Eller kanskje det blir litt for hvitt for bluesentusiastene. Meg treffer de akkurat sånn passe. Flere av låtene er litt uengasjerende, mens andre utfordrer både rockefot og svetteporer.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


My Dying Bride - Songs of Darkness, Words of Light

(Peaceville)

Et album som er som et stort, deilig, blødende, åpent sår, en kjempediger, blank ny Mercedes og kjøttkakene til mor og mormor på en gang.

Flere:

Tom Middleton & Diverse artister - The Sound Of The Cosmos
Samara Lubelski - The Fleeting Skies