cover

The Rising

Bruce Springsteen

CD (2002) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Voksenrock / Singer/songwriter / Heartland rock

Spor:
Lonesome Day
Into The Fire
Waitin' On A Sunny Day
Nothing Man
Countin' On A Miracle
Empty Sky
Worlds Apart
Let's Be Friends (Skin To Skin)
Further On (Up The Road)
The Fuse
Mary's Place
You're Missing
The Rising
Paradise
My City Of Ruins

Vis flere data

Se også:
Blood Brothers - Bruce Springsteen (2000)
Live In New York City - Bruce Springsteen & The E Street Band (2001)
Greetings From Asbury Park NJ - Bruce Springsteen (1973)
Born to Run - Bruce Springsteen (1975)
Darkness on the Edge of Town - Bruce Springsteen (1978)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Ingen prøver hardere

The Rising var nødt til å bli en fantastisk fiasko.

Jeg klarer ikke la være å tenke på Bob Dylans nye filmprosjekt, "Masked and anonymous".

Sentralt i handlingen står den aldrende rockstjernen Jack Fate som slipper ut av fengsel for å holde en siste konsert som skal redde verden. Bob Dylan spiller hovedrollen og har selv skrevet det noe tvilsomme manuset. Med seg har han folk som Penelope Cruz, John Goodman, Jessica Lange og Jeff Bridges. Filmen skal ifølge ryktene inneholde en halv time med ferske konsertopptak.

"Masked and anonymous" må bare bli en fantastisk fiasko. Og det er her "The rising" kommer inn. Bruce Springsteen er alt annet enn maskert og anonym. Han har bestandig trodd på rockens frelsende kraft. Han har bestandig balansert mellom det geniale og det patetiske.

"The rising" var nødt til å bli en fantastisk fiasko.

Sangene ble skrevet kort tid etter at himmelen var blitt tom over søndre del av Manhattan, byen av håp og drømmer på den andre sida av The Hudson. New Jerseys store sønn har selv fortalt om da han ble stoppet på gata kort tid etter 11. september. "Vi trenger deg!", var beskjeden Springsteen fikk fra en av sine trofaste tilhengere. Ordene snurret nok rundt i hodet hans, nødeløst og ubarmhjertig, under arbeidet med "The rising".

Bruce Springsteen vil så gjerne være Jack Fate. Han vil lede vei i mørket, pleie sårene og bidra til forsoning og fred. Han vil "redde verden", være til hjelp og støtte.

Det er en stor oppgave, selv for Bruce Springsteen. Men han var nødt til å prøve.

Det var lov å ha forventninger til "The Rising". Amerikaneren har skrevet en rekke fullgode sanger etter at "The ghost of Tom Joad" ble gitt ut i 1995. Jeg tenker på "Secret garden", "Blood brothers" og nyinnspillingen av "This hard land". Jeg tenker også på rystende "Dead man walking", skrevet til filmen med samme navn. I 1996 og 1997 gjorde Bruce Springsteen en sensasjonell og inspirerende soloturne der han leverte nye, akustiske, ofte totalt omarbeidede versjoner av låter som "The River" og "Adam raised a Cain". To år seinere så jeg ham avslutte konserten på Valle Hovin med "Land of hope and dreams", backet av et gjenforent E Street Band. Jeg hørte det ikke da, men seinere har jeg kjent, langt inne i hjertet og brystet, at denne sangen, den triumferende, Woody Guthrie-inspirerte "Land of hope and dreams", er det største, mest henrivende Bruce Springsteen har kommet opp med siden tidlig på åttitallet.

"Big wheels roll through fields where sunlight streams.
Meet me in the land of hope and dreams."


Få dager etter terrorangrepet 11. september, da drømmene var blitt knust i Springsteen eget "Jungleland", gjorde han en uforglemmelig gospelversjon av "My city of ruins", alene med gitaren og munnspillet, med medlemmer av The E Street Band som kor. Det var en utgave som kan redde liv, som spredte håp, som ga fornyet tro på framtida.

Det var lov å ha forventninger til "The Rising". Men Bruce Springsteen klarer ikke helt å følge opp løftene. Han klarer ikke å ta oss inn i det forjettede landet.

"Land of hope and dreams", som flommer over av melk og honning, er ikke en gang med på albumet.

Når jeg ser ferske konsertklipp med Bruce Springsteen, der han stamper og peser seg gjennom oppblåste "Lonesome day" og "The Rising", nesten som i videoen til "Born in the USA" midt på åttitallet, skjønner jeg hvorfor det ville vært mye enklere og hatt artister som The Strokes og The White Stripes som mine største helter. I slike øyeblikk tenker jeg ikke på The Sopranos, "Mean streets", Frank Sinatra og Dion DiMucci og "New York City serenade". I slike øyeblikk ser jeg for meg Sylvester Stallone i "Glory days", filmen om Bruce Springsteens liv. Han er feit og patetisk, og minner mest av alt om Joey i "Friends".

"The Rising" er ikke et klassisk album. Det inneholder få virkelig store låter, og tekstene byr stort sett på sentimentale selvfølgeligheter. Produksjonen til Brendan O´Brien er unødvendig glatt og grandios. The E Street Band kommer sjelden til sin rett. Jeg tar meg rett som det er i å savne den euforiske gleden som pianoet til Roy Bittan, orgelet til Danny Federici og saksofonen til Clarence Clemons kan utløse.

Men det er et eller annet med Bruce Springsteen.

Jeg klarer ikke å la være å elske ham, tross hans mange feil og mangler. Ingen prøver hardere enn Bruce Springsteen, og når han først lykkes, som i "Thunder road", "The promised land", "The river" eller "Land of hope and dreams", gjør han livet enklere og rikere og bedre.

Jeg har sans for "Countin' on a miracle" og "Empty sky", som er stenket i blod og håp. Jeg er svak for det oppløftende solskinnet på "Waitin' for a sunny day" og den perfekte, intime soulpopen som klistrer seg til kroppen på "Let's be friends (skin to skin)". Nedstemte "Nothing man" og vakre "Paradise" kunne ha gått rett inn på henholdsvis "Tunnel of love" og "The ghost of Tom Joad", mens "Mary's place" er en ny låt om gjenforening og avskjed.

Sangene til Bruce Springsteen handler ofte om den siste kvelden med gjengen. Musikken bærer med seg en visshet om at morgendagen ikke alltid kommer, at det er øyeblikket som gjelder, og bare det. På sitt beste kan Bruce Springsteen og The E Street Band få tida til å virke ubetydelig.

"My city of ruins" er en slik sang. Her kommer den i en ny versjon med fullt band og nesten uminsket styrke og kraft. Bruce Springsteen faller ned på kne i bønn for sine falne brødre og søstre. Kirkedøren står åpen, gatene er tomme. Han kan høre orgelet, men forsamlingen er borte.

"I pray for your faith, Lord,
with these hands,
with these hands,
I pray for the strength, Lord,
with these hands,
with these hands.
Come on, rise up!
Come on, rise up"


Det er en sakral utladning. Det er et øyeblikk som kan måle seg med hva som helst. "My city of ruins" etterlater seg en blodrød sirkel på den kalde, mørke bakken.

"The rising" er en fantastisk fiasko.

Men jeg liker den.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 6/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


PJ Harvey - Let England Shake

(Island)

Poetiske men ubarmhjertige krigsreportasjar, og elsk/hat songar om ein nasjon iferd med å visne på rot.

Flere:

New Order - Retro
Firewater - The Man on the Burning Tightrope