cover

Blood on the Wall

Blood on the Wall

CD (2004) - The Social Registry / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Avant rock / Indierock / Garasjerock

Spor:
Security in Neighborhoods
When You Go Out Walkin'
Mae Abiline
Good Boys
Black Rats and Top Hats
On My Mouth
Let's Heal Properly
It So Strange
Pretty, Pretty
Witches Teeth
Running and Cheating
Baby Likes to Holler

Referanser:
Sonic Youth
Pere Ubu
GoGoGo Airheart
The Fiery Furnaces
Enon
The Crucifucks
Royal Trux

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Bror & Søster

Det er ikke bare Detroit som har sitt søskenband. Fra New York kommer Blood On the Wall.

Gutt møter jente og søt musikk oppstår. I New York kan slike tilfeldigheter også avstedkomme mer konkrete musikalske resultat. Som da Courtney Shanks på et gatehjørne dumpet borti en plateselgende Miggy Littleton etter å ha trålet rundt i byen på jakt etter nye skiver. Shanks spilte bass og kunne synge, Littleton hadde spilt trommer med det fine lo-fi bandet Ida. Da manglet det bare en gitarist, og siden Courtneys bror Brad satt hjemme i Kansas uten noe særlig fore var Blood on the Wall et faktum.

Etter bare en singel (Baby Likes to Holler) debuterer nå trioen med en fullspiller. Blood on the Wall er på papiret ganske basic triobasert asfaltrock; gitar, bass og trommer. En naturlig sammenligning kunne vært det mer kjente bror-søster bandet White Stripes, men Detroit-rocken erstattes av New Yorks vibrante scene som et tydeligere bakteppe. Det er en rastløs spenning over debutplaten som gjør den ganske så frisk og viril, til tross for at grepene er velbrukte.

Blood on the Wall har spilt med band som Enon, Liars, The Rogers Sisters og Animal Collective, og både dansbar art-punk og cool by-blues (It's So Strange, Baby Likes to Holler) er en del av dette bandets uttrykk. Et annet særpreg er hvordan Brad og Courtney deler på vokalen, og det gir bandet to ulike stemmer. Han; skjærende, lettere hysterisk, småsur, litt som David Thomas (Pere Ubu) eller Doc Corbin Dart (Crucifucks), hun; med en mer slørete Kim Gordon shoegazer-sensualitet. Det gjør at trioen kan spille på et ganske bredt register. De klarer likevel å binde det helhetlig sammen, uavhengig av hvem som synger, med en løssluppen, rufsete spillestil og en ikke liten porsjon stå-på vilje og amatørmessig sjarm.

Det største minuset med Blood on the Walls debut er rett og slett mangelen på et par virkelige killer-spor. På denne halvtimes lange platen er det litt for mange halvannen-minuttere som ikke sitter særlig lenge igjen etter at platen stilner hen. Kanskje en EP ville vært en mer naturlig progresjon, for inntrykket er om enn ganske positivt, at Blood on the Wall er litt for smarte til å virkelig sparke rumper, og litt for enkle til å skape de store vibrasjonene. Søkes et børst-preget alternativ til Sonic Youth, Royal Trux og White Stripes kan denne likevel anbefales.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Motif - Expansion

(Aim)

De unge nordiske jazz-kometene i Motif er på vei inn i stratosfæren med lysets hastighet, og de kan slå ned et sted i nærheten av deg.

Flere:

No Age - Everything In Between
Jason Molina - Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go