cover

Street's Disciple

Nas

2 x CD (2004) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
East Coast Rap

Spor:
Intro
A Message to the Feds, Sincerely, We the People
Nazareth Savage
American Way
These Are Our Heroes
Disciple
Sekou Story
Live Now
Rest of My Life
Just a Moment
Reason
You Know My Style


Suicide Bounce
Street's Disciple
U.B.R. (Unauthorized Biography of Rakim)
Virgo
Remember the Times (Intro)
Remember the Times
The Makings of a Perfect B****
Getting Married
No One Else in the Room
Bridging the Gap
War
Me & You (Dedicated to Destiny)
Thief's Theme

Referanser:
Eric B. & Rakim
Public Enemy
Gang Starr
Wu-Tang Clan

Vis flere data

Se også:
Illmatic - Nas (1994)
Hip Hop is Dead - Nas (2006)
Greatest Hits - Nas (2007)
Untitled - Nas (2008)
Distant Relatives - Nas & Damian Marley (2010)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Gjenoppstandelsen

Nas omsider tilbake, ti år etter Illmatic .

Nasir Jones har etter hvert fått litt av hvert å svare for. Få, om noen, kanskje med et lite unntak for Gud, har hvilt på laurbærene i samme grad som Nas har gjort siden Illmatic (1994). De ti årene og seks skivene som har fulgt i kjølvannet har vært tildels laber underholdning, preget av kvapsete beats og sjaber skalding. Tronen ga han fra seg nesten helt uten kamp. Folk med mindre talent, men desto mer energi, har besudlet hans tidligere enemerker, uten at Nas har maktet svare med annet enn matleie grynt fra gyngestolen. Men, kjære leser: Ventetida er over! Nasty Nas er igjen kongen på haugen, profeten på bjerget, hyrden for alle bortkomne får. God's Son (2002) var mer enn bare et skritt i riktig retning, den var selve kartet og kompasset for vår mann i Queensbridge. Street's Disciple er nemlig rene vårløsninga - lydbildet er kompakt, tandert, vart og stampende, tekstene innsiktsfulle, forbløffende selvparodierende og Nasisk stormannsgale. Rytmen, flowen, beaten- presise som sveitsiske ur! Med seg har han til og med støvere som Ludacris, Doug E. Fresh, Busta Rhymes og Maxwell. Og jammen hilser ikke pappa Olu Dara også innom på enkelte spor og bidrar til festen!

Festen er attpåtil dobbel, lik god whiskey. Disc 1 er dystrere og mer alvorlig, mer formanende, både tematisk såvel som lydmessig. Disc 2 er derimot en mer livsglad og feststemt affære, svøpt i old skoolens tegn, og omhandlende diverse cock blocking og top dropping, samt en uautorisert Rakim-biografi. Nuvel, som med de fleste skiver i dobbeltformat kommer gjerne argumentet om at det hadde vært best som enkeltskive. Som regel er dette et vektig argument, men i tilfellet Street's Disciple faller det til jorden som Saulus på sin ferd til Damaskus. Street's Disciple kunne kanskje vært anelsen kortere, men at den er så lang som den er gjør ikkeno' så lenge bordet er så fullt av fristelser. Old school, nu school, no school rules, som han selv hevder. Alt er lov. Til og med pappa. På Bridging the Gap, Nas' hyllest til såvel seg selv som sin far, gis Olu Dara rom til å lire av seg litt historie, og blandet med en del blueselementer samt vektig perkusjon drar far og sønn det hele fint i land. Fusjonen blues/hip-hop synes med ett det mest naturligste i verden. Nas kunne nok spart seg å kalle det "the history of music in one song", en påstand som irriterer mer enn fremkaller nikkende bifall, men litt fint er det jo. Man skal pleie sine gamle, og ikke bare stuve dem vekk på råtne institusjoner.

Og ellers stopper Ludacris innom for litt old skool rhyming på Virgo sammen med Nas og Doug E. Fresh, sistnevnte som beatbox, i en leken oppvisning i flow, mens Maxwell jamrer så fint på smakfulle No One Else In the Room. Alle leverer de fine bedrag, men på et Nas-album fins det selvsagt bare en stjerne - Nas.

Muligens var det God's Son. Kanskje var det The Lost Tapes (2002). Men Nas synes med ett selvsikker og sulten igjen, som en som har funnet tilbake til sitt gamle jeg etter lang tids søken etter det forjettede land. Nas synes å ha innsett at han ikke lenger behøver å bevise sin status i gata, for med alder kommer automatisk innsikt og visdom, samt kjerring (Kelis) og unge (Destiny). Der det tidligere handlet om bandekrig og gatas indre logikk handler det nå om ekteskap og religion, fremført like selvsikkert og overbevisende som på Illmatic, og med en flow som nesten bare Nas kan skilte med:

"This ain't no sucka for love shit/ This ain't no Huxtable kisses and hugs shit/ First night we fuck shit and don't call the next day", sier Nas på Getting Married. Ekteskapet blir med ett one-night stands fullstendig overlegent, uten å være like tamt som familien Cosby, på samme måte som utdanning er overlegen gatas respekt på Live Now: "Tell my daughter try her hardest so the best schools'll take her in." Nas har med andre ikke ord blitt en mjuk mann over natta, han syns bare å ha fått andre verdier i livet etter som årene har gått. Nå liker jo ikke hiphop alt for mye kliss, hvilket betyr at Nas nødvendigvis må veie opp med en del halsbrekkende selvskryt for syns skyld, som for eksempel i Live Now:

"Admit I did live it a little bit/ Sweet pickle dick, freaks licked on it/ Lips I dripped on it/ Sex I shot pearl necklaces on necks and tits." Alt er som før, med andre ord.
Med god hjelp av beatsmeder og produsenter Chucky Thompson, Salaam Remi og L.E.S. makter Nas å holde fokus på tekstene, hvilket gir seg utslag i særdeles potent skalding, slik som i eksempelvis bravadostykket Remember the Times: "Used to run my bubble bath, tons of laughs, sexy chick/ Mad skills, she used to try to eat my excrement."

En politisk mer våken Nas avslører seg også; på Q-Tip-produserte American Way, der Nas (og Kelis) retter skyts mot amerikansk valgkampavvikling og det faktum at svarte menneskers stemmer nesten ikke har betydning for det endelige valgutfallet, får Condoleeza Rice passet sitt grundig påskrevet: "A coon Uncle Tom fool." Også andre svarte rollemodeller blir diskreditert; på These Are Our Heroes anklager Nas blant annet Tiger Woods, Cuba Gooding Jr. og Jay-Z for egoisme: "What you doin' for the hood?"

Street's Disciple er kanskje ikke den endelige tilbakevendelsen. Innimellom tråkker Nas behørig i salaten, spesielt når han uten det minste snev av ironi proklamerer ting som "I'm the disciple of music!" Men det ligger et stykke besnærende hiphop festet inni disse rillene, som vitner om at Nas har funnet en ny middelvei mellom ghetto og plasma-tv. Feilfritt er det langtifra, allikevel er Street's Disciple ubestridelig noe av det beste som har skjedd hiphop'en som genre dette året. At det skulle bli Nas som stod for dette var noe man kanskje kunne håpe på, men egentlig ikke tro, ikke ulikt glasnost i Jahn Teigens sang av samme navn.

I sannhet en tid for mirakler, dette.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo