cover

Live: Going Home

The Blasters

2 x CD (2004) - Shout Factory / Evangeline / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Rock'n'Roll / Americana / Rockabilly

Spor:
Marie Marie
Real Rock Drive
One Red Rose
Crazy Baby
Help You Dream
Have Mercy Baby
No Other Girl
Don't You Lie To Me
So Long Baby Goodbye
Red Headed Woman
Wandering Eye
American Music
One Bad Stud


Red Rose
Trouble Bound
I'm Shakin'
Sadie's Back in Town
I Ain't Got You
Flip, Flop & Fly
JB Lenoir Jam
All Your Love

Referanser:
Jerry Lee Lewis
Hank Williams
Big Joe Turner
Webb Wilder
Stray Cats

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Glødende rock'n'roll fra gamlekara

The Blasters viser at rock'n'roll lever i alle høyeste grad, selv med høyere hårfeste og noen rynker.

The Blasters, ja. Hvor skal man begynne? Etter manges mening var dette bandet en av de viktigste redningsplankene for tradisjonell rock'n'roll i USA på 80-tallet sammen med band som Stray Cats og Fabulous Thunderbirds. Med brødrene Dave og Phil Alvin i front trådte bandet frem på begynnelsen av 80-tallet i LA, og la verden for sine føtter. Vel, kanskje ikke helt, men hadde det vært rettferdighet i verden, så skulle de ha vært mye større enn det de ble. Med John Bazz og Bill Bateman som den perfekte rytmeseksjon, Dave Alvin som en komplett gitarist og en stadig voksende låtskriver og med Phil Alvins utrolige rock'n'roll stemme var Blasters i en periode det perfekte trad-rockebandet. Og med rekrutteringen av Gene Taylor på piano og Lee Allen og Steve Berlin på saksofoner fikk de en ekstra dimensjon som satt dem i stand til å levere praktversjoner av både Alvins egne låter og covere av rhythm & blues, blues og New Orleans-klassikere.

Fire album og en live-EP fulgte før Dave Alvin forlot bandet til fordel for en solokarriere, som etter hvert må sies å ha blitt svært suksessfull. Blasters fortsatte med diverse gitarister under ledelse av Phil Alvin, før de plutselig i 2002 bestemte seg for å slå sine pjalter sammen igjen og dra ut på en liten reunion turne. Dette resulterte i live-CDen Trouble Bound. Så ble det enda en turne, og det er fra denne Going Home kommer.

Det er all grunn til å være skeptisk til at den typen opprørsk, yppete rock The Blasters representerte på 80-tallet vil la seg gjenta 20 år etter. Men Going Home er pokker så langt unna en patetisk repetisjonsøvelse. Karene har fortsatt full kontroll på sine respektive instrumenter, og Dave Alvin er om mulig enda råere i sine solopartier enn før. Phil mangler litt av den gamle gløden i stemmen, men ikke mye. Viktigst av alt er at de fortsatt høres sultne ut. De kaster seg hodestups uten sikkerhetsnett ut i det ene rødglødende glansnummeret etter det andre, og i mine ører er dette fortsatt bortimot definisjonen på revival rock'n'roll.

Låtmessig blir det selvsagt en blanding av de gamle Alvin-låtene fansen krever å høre og covere som bandet selv har et nært forhold til. Vi får blant annet høre klassikerne Marie Marie, Crazy Baby, American Music og Red Rose. En litt morsom bonus på en god del av låtene er at bandet har hentet inn diverse gamle helter som får synge lead eller back-up. The Medallions og The Calvanes gjør begge en ypperlig jobb som back-up for Phil Alvin, og bidrar til å gi enkelte av låtene et doo wop preg. Sonny Burgess er intet mindre enn strålende i måten han bjeffer seg gjennom sin egen klassiker Red Headed Woman mens Phil og Dave brøler ut back-up. Semi-legenden Gene Taylor krydrer låtene med alltid smakfullt pianospill, og synger sågar Don't You Lie to Me selv. Det er gledelig at han er så til de grader til stede i lydbildet. Det kompenserer for mangelen på saksofoner.

Mange av låtene gjennomføres i rasende tempo; Marie Marie, Red Headed Woman og Crazy Baby minner om et bukkeritt, der bandet så vidt klarer å klamre seg til låta før det sklir ut i det totale kaos. Men det går hele tiden bra, takket være den ekstreme musikalske dyktigheten og rutinen innad i bandet. Have Mercy Baby er rolig og fin doo wop, men det går aldri lenge før det gynger videre med klassikere som One Bad Stud (kjent fra herlige Streets of Fire) og Big Joe Turners Flip Flop and Fly.

Det er egentlig lite negativt å sette fingeren på her. Ihuga fans vil måtte ha denne som et nødvendig tilskudd til sin komplette Blasters-katalog på grunn av det ufattelig fete gitarspillet til Dave og de mange gjestebidragene, mens andre som bare vil trimme danseskoa trygt kan kjøpe denne. Støtt en god sak og sørg for at The Blasters fortsetter å rocke videre i dette årtusenet!

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Foster The People - Torches

(Columbia)

Torches kommer til å gjøre at vi alle hopper rundt som noen skrullete idioter hele sommeren totusenogelleve.

Flere:

MoHa! - One-Way Ticket to Candyland
Os Mutantes - Mutantes ao Vivo: Barbican Theatre, Londres 2006