cover

The Indian Core

The Indian Core

CD (2007) - Grappa / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Modal jazz / Indisk / World

Spor:
Slo'fox
Punjab Blues
Autumn
Ull-raga
Agra
Tarana

Referanser:
Trilok Gurtu
Jan Garbarek
John Coltrane
Ola Kvernberg Trio
Ebou Secka Woloff Experience
The Core

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Ikke akkurat vindaloo

John Coltranes musikalske etterfølgere fortsetter i hans søkende fotspor.

Høsten 2005 reiste The Core til India for å samarbeide med tre indiske musikere, og sist høst reiste The Indian Core rundt og viste Norge hva de hadde oppnådd. Opptak fra Trondheim og Drammen har gitt grunnlag for denne platen.

Et godt tegn på at et band er i stand til å fornye seg, er når det finner på noe helt nytt sammenlignet med hva det har gjort før. Sammenlignet med hva andre har gjort før, er ikke The Indian Core særlig nyskapende, men dette er et sidesprang fra det energiske uttrykket den norske jazzkvartten har etablert gjennom to plater og mange konserter.

The Core, bestående av Kjetil Møster, Erlend Slettevold, Steinar Raknes og Espen Aalberg, har jobbet sammen med de indiske musikerne Kanchman Babbar på fløyte, sitarspilleren Fateh Ali og Prasenjit Mitra på tabla. Musikkteknisk kan man si de to verdensdelene møter hverandre svært godt; at tradisjonelle jazzinstrumenter klinger godt sammen med lyden av asiatisk folkemusikk har vi hørt eksempler på før.

John Coltrane er et sentralt navn når India og saksofonjazz slås sammen, og har også vært en inspirasjon for dette prosjektet. Jan Garbarek kan nok også nevnes, og antakeligvis en hel rekke andre navn. Stilblanding er ikke så nytt som det en gang var, og snakker man om denne platen, er det ikke langt før ordet verdensmusikk dukker opp.

Bedre kjent på engelsk som world music, er dette en nokså generell betegnelse på musikk som stammer fra andre steder enn vesten, og forbindes gjerne med at to kulturers musikk blir klasjet oppå hverandre. Resultatene av slike prosjekter kan være svært varierte, og uttrykket "world" kan av mange oppfattes som noe nedlatende. Derfor vil jeg også kalle The Indian Core for jazz, selv om det uten tvil er av blandet art. De indiske musikerne får mye talerom og setter unektelig et tøft særpreg på platen.

Som Aalberg selv har uttalt, finner de mye til felles i improvisasjon. Kanskje er det det som gjør at det er så lett å høre på denne platen. Det er i hvert fall ingen store hinder i løpet av de seks låtene, og Aalberg, Raknes og Fateh Ali har alle komponert låter som er fruktbare for et slikt prosjekt.

Møster, som naturlig nok er den mest fremtredende i The Core til vanlig, virker av en eller annen grunn noe anonym på platen. Han har sine soloer og spiller på mange temaer, og selv om dette er en septett, skulle man tro at en slik saksofonkjempe blåste mer fra seg. Man sitter ikke og tenker over dette direkte, men når den autoritære tenortonen kommer inn som siste solo i siste låt, går det opp for en at "oi, han var med, han også ja". Kanskje litt synd, for akkurat den første tonen i denne soloen er både godt utført og sårt tiltrengt.

For The Indian Core fremstår ikke helt som forventet. Tempoet i platen er langt spakere enn hva jeg hadde forespeilet meg; med Vision og Blue Sky i bakholdet så jeg for meg at inderne skulle supplere dette uttrykket. Det er kanskje en kompensasjon de har kommet frem til, hvor man både får den meditative stemningen fra østen og den oppjagede modaljazzen fra vesten - spesielt i Punjab Blues, som er den låten som kanskje representerer det man forventer når fire ville nordmenn drar til India. De resterende fem sporene er på hvert sitt vis fine strekk, men inneholder ikke på langt nær den intensiteten og nerven man finner i Punjab Blues.

Et kompenserende uttrykk gir et kompenserende inntrykk: The Indian Core er dessverre mer et konsertopptak enn en god plate. Men nå angrer jeg bare på at jeg ikke fikk med meg konserten.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Humanoid - Sessions 84-88

(Rephlex)

Lurer du på hvordan techno hørtes ut før det ble allemannseie? Humanoid presenterer old-school acid house, rave og techno fra 1984-1988.

Flere:

The Dining Rooms - Numero Deux
John Olav Nilsen og Gjengen - For Sant Til Å Være Godt